Aktivitet og trening, Friluftsliv

Via ferrata Hemsedal

Det var lenge siden jeg klatret en via ferrata. Byråkraten på sin side hadde aldri vært i nærheten av en. Så vi grep sjansen da vi var i Hemsedal!


Via ferrata er et italiensk ord og er oversatt til engelsk med «Iron road» og til tysk med «Klettersteig». Til norsk kan det oversettes med «klatresti» eller «jernsti», men det omtales ofte som «klatresti med wire» (fra Wikipedia).

Hemsedal sin via ferrata er en av de aller første i Norge. Den ble bygget allerede i 2005 og går i tre deler oppover fjellsiden til Vesle Røgjin, 1260 moh.


Turen opp var kjempemorsom! Her var det mulig å bruke mye av fjellet, både til å gå/stå på og til å få gode grep. Noen steder var det litt vanskeligere, men det er jo bare artig å få bryne seg litt! På et sted var det er kort parti som var ganske luftig, og i tillegg måtte man henge ut/bakover – her kjente jeg adrenalinet pumpe! Det var deilig å klatre litt igjen – altfor lenge siden sist.

Her har jeg klippet sammen en liten video fra klatreturen – men merk at det denne gangen var det kun byråkraten som filmet, og dette ble kanskje litt for avansert for ham. Han er jo tross alt antikkhistoriker av utdanning og legning… «Jeg liker best penn og papir. Og aller helst fjærpenn og papyrus.» sier byråkraten snurt.


Har du lyst å teste denne turen? Her kan du lese mere om via ferrata Hemsedal.

Vil du lære mer om via ferrata i Norge, har Magasinet UTE laget en reportasje om via ferrataer i Norge – den kan du lese her. Jeg har selv gått flere av disse (Loen, Straumsfjellet, Trolltunga), men det er også flere jeg ikke har prøvd enda! Byråkraten forsøker å lure meg tilbake til Vestfold og en via ferrata på Tjøme – men vi får se. Artikkelen er fra i fjor høst, så det kan selvsagt ha kommer til flere via ferrataer etter det! 🤗


Friluftsliv, Reise

Tilbakeblikk: Kungsleden 2013

Heldige meg har vært på noen fantastiske fjellturer. Denne gang vil jeg gjerne dele et herlig minne fra svenske Kungsleden.


Kungsleden er Sveriges lengste fjellrute med sine ca. 440 km. Den strekker seg fra Abisko i nord til Hemavan i sør. Å gå denne turen var en drøm i mange år, og for 7 år siden ble drømmen virkelighet – selv om jeg og venninnene mine bare gikk 84 km av strekningen.


Ruten

Vi startet i Abisko, med ca. 26 kg på ryggen. Mat, klær, telt og annet utstyr ble båret med hele veien. Det føltes tungt i starten, men ruten var fin og enkel så man ble fort ganske vant til den tunge sekken. Uansett ville vi jo ikke løpe – det beste med å gå i fjellene er jo å gå sakte og ta inn alle inntrykkene i de vakre omgivelsene.

Turen gikk videre innover i fjellverdenen, og da kom myggene. Veldig irriterende! På hver eneste lille pause ble det nesten til en konkurranse over hvem som laget den morsomste koreografien av mygg-dansen… Hahaa 🙂

Været ble dårligere og vi var søkk våte da vi kom frem til Alesjaure, vårt andre delmål for turen. Her satte vi opp telt ved en liten hytte, og tok en rask dukkert i «jåkken» (elv av brevann) før en deilig tur i vedfyrt badstue. Flott avslutning på dagen!


På dag tre var planen å sette opp camp ved Kungsledens høyeste punkt, Tjäktapasset på 1150 moh. Planen ble fulgt til punkt å prikke og jeg vil nok si nå i etterkant, at dette var nok den absolutt beste teltplassen på hele turen. For en utsikt!

Dagen etter våknet vi til strålende vær og nøt morgenen, før vi startet dagens tur. Det ble en relativt kort og lett dag, i fantastisk vakre omgivelser. Vi gikk bare 9 km den dagen, den korteste av alle etappene, og godt var det – vi begynte å kjenne på kroppen at vi hadde båret tunge sekker noen dager!

Den femte dagen var en lang og tung dag. Fra Sälka, der vi sov natten før, hadde vi lest om en snarvei som ville gjøre etappen noe kortere, og dermed var det mulig å gå helt til Kebnekaise Fjällstation, for å få en hviledag der. Snarvei my ass… Dette var en dårligere og vanskeligere sti, med flere høydemetre… Jaja. Det svenske ordtaket «genvägar äro senvägar» popper opp i hodet mitt…
MEN – vi klarte det. 23 km senere og uendelig mange timer, var vi endelig på Kebnekaise Fjällstation og fikk satt opp teltet under noen flotte fjellbjørketrær. Vi nøt både badstue, middag og øl inne på hytta den kvelden – vel fortjent!

Vi fikk så vår etterlengta hviledag.


Toppstøtet

Og på den syvende dagen… (Bibelske referanse bør man være varsom med, mener byråkraten, men det er vel ikke akkurat skapelsen vi snakker om her…) Var det jammen ingen hviledag!
Dette var dagen med stor D – dagen for Toppturen med stor T:
Vi skulle på toppen av Sveriges høyeste fjell – Kebnekaise.
Vi valgte å gå en guidet tur via den Östra leden; den kortere men mer krevende ruten til topps. Langs ruten var det mye variasjon; bratte bakker, fosser, brevandring og klatring på Via Ferrata. Lykke! 🙂

Værmessig var vi utrolig heldige. Perfekte forhold!
10 timer og 1400 høydemeter senere var vi tilbake på Kebnekaise Fjällstation – meget stolte. For en dag!


Siste dagen på vårt Kungsleden-eventyr. Vi tok helikopter ut til sivilisasjonen igjen… Følte at det var vi faktisk verdt! Så i stedet for å gå 19 km til Nikkaloukta var vi fremme på noen få minutter. Og fikk jo en fantastisk flytur med strålende utsikt på kjøpet!

Å gå Kungsleden er en av de beste naturopplevelsene jeg har hatt. Anbefales!


Innlegget er redigert fra mitt gamle innlegg på Jentesportbloggen fra august 2013.