Friluftsliv, Ski

10 år på Highcamp Turtagrø

2022 edition. The Finale.


Endelig! Etter 2 år uten Highcamp-festival var det endelig på tide igjen. Og for meg ble det endelig mulig å feire mitt 10-årsjubileum som deltaker på Highcamp Turtagrø.

Det var egentlig Highcamp-festivalen i 2020 som det skulle bli min 10. festival. Men som kjent kom det en pandemi imellom, som gjorde at festivalen – og mitt 10-årsjubileum – måtte utsettes, ikke 1, men 2 år!

Årets festival hadde jeg altså gledet meg til i mer enn 2 år. Og sist helg ble den altså virkelighet.


Festivalen ble dog ikke helt som jeg hadde forventet. Flere endringer hadde blitt gjort, blant annet at teltcampen var flyttet til andre siden av veien – det var ikke lov å telte bak hotellet. Det ble satt opp et stort partytelt i stedet for en koselig lavvo, og foredragene ble også holdt i teltet – selv om mange som satt der ikke var der for å lytte, noe som gjorde at de som faktisk hadde lyst å høre på foredragene, ble forstyrret av masse prating.


Denne gangen var det en god og herlig venninnegjeng som dro sammen. Vi hadde alle vært med på flere festivaler før, og kanskje har vi bare blitt eldre – men vi fikk aldri helt den «Highcamp-følelsen».

Jeg skal innrømme at jeg var superstressa når vi dro. Dette påvirket selvsagt min opplevelse, og jeg satt faktisk og jobbet hele fredagen. I tillegg hadde jeg blitt innmari forkjølet, noe dom jo også satte en liten demper på det hele.


Ok. Litt av stemningen kom faktisk tilbake under den legendariske quizen. Var dette året vi skulle gå helt til topps? For 2 år siden endre vi på en litt sur 2. plass… Så nå ville vi ha revansj!

Og det fikk vi. G3-teamet – aka Geriatric Glam Girls – vant årets quiz!


Og en topptur ble det, selv om det ikke ble en tipp! Været og turfølget var bedre enn best, så hva kan man mere ønske da? Og en god pils i strålende solskinn i campen etterpå var ikke helt feil, det heller.

Så. 10 år som deltaker på Highcamp Turtagrø. Nå er jeg ferdig. Og fornøyd med det – disse 10 årene har gitt masse glede, utrolige minner, magiske øyeblikk og fantastiske vennskaper.


Mimring

For et par år siden skrev jeg et innlegg om Highcamp Turtagrø, siden festivalen den gang ble avlyst og kjøpte billetter ble tilbakebetalt eller flyttet til året derpå. Innlegget handlet om mine mange fine minner fra nettopp denne festivalen – så les gjerne innlegget igjen!

Highcamp Turtagrø – mimring


Reise

Svalbard i mitt hjerte

Helt siden jeg besøkte dette arktiske øyriket for første gang i 2005, har Svalbard hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Dette er stedet jeg gjerne besøker igjen, og igjen, og igjen!


Sist helg arrangerte jeg en tur for en kunde til magiske Svalbard. Dette gjorde at jeg begynte å mimre tilbake til mine egne turer til denne øygruppen langt i nord, og det inspirerte meg til å skrive dette innlegget.

Her er altså min Svalbard-historie.


Nr. 1 – Svalbard virgin
Første gangen jeg reiste til Svalbard ante jeg ikke hva jeg skulle forvente. En ukes ferie midt i juli, sammen med en supergod venninne, og masse naturopplevelser, sto på planen. Og for en uke det ble!

Vi var på villmarkscamp og bodde i telt og satt på isbjørnvakt, vi padlet kajakk og gikk på bretur, vi var på fossilplukking og gikk på tur over Platåfjellet, vi besøkte en nedlagt gruve i Longyearbyen, den russiske bosetningen Barentsburg og «spøkelsesbyen» Pyramiden. Og vi ble selvsagt kjent med de supersøte svalbardreinsdyrene…


Nr. 2 – Studietur
Det tok 3,5 år før jeg kom tilbake til denne magiske plassen. I februar 2009 var jeg så heldig å bli invitert på en studietur sammen med mine kollegaer. Studieturen var skreddersydd for oss, og turen var fullpakket med opplevelser!

Vi kjørte hver vår scooter til Kapp Linné og Isfjord Radio, og dagen etter – etter å ha ventet i timesvis på at været skulle bli bedre – kjørte vi hele veien til Båten i Isen, med en liten pitstop i Longyearbyen. Turen var ikke helt problemfri, det var dårlig sikt pga. været og en i følget klarte å kjøre seg fast. I tillegg klarte jeg å velte scooteren min i en oppoverbakke… En lang dag og en strabasiøs tur, for å si det sånn!


Nr. 3 – Den første Toppturfestivalen
Igjen tok det noen år før jeg kom tilbake. I 2012 spurte en venninne om jeg ville være med på en «test-topptur-festival» på Svalbard. Det var en kompis av henne som ville teste ut konseptet, og ga alle en pris som kun dekket kostnadene. Dette var jo en mulighet jeg ikke kunne gå glipp av!

Denne Svalbard-reisen var heller ikke helt problemfri. Jeg hadde nemlig ikke med meg passet mitt (alle ikke-norske statsborgere må ha pass med seg til Svalbard, som ligger utenfor Schengen). På flyreisen opp, ble jeg derfor stoppet i ID-kontrollen i Tromsø, og fikk ikke fly videre. Takket være fantastisk SAS-personale på Tromsø flyplass, og et Mastarcard, fikk jeg ordnet fly tur/retur Oslo for å hente passet mitt, og så fly videre med kveldsflyet til Longyearbyen. Litt senere ankomst enn planlagt – men jeg kom frem, og for en helg det ble!


Nr. 4 – Toppturfestivalen, vol. II
Året etter var det klart for festival igjen, og jeg var med! Dette året ble festivalen lagt til Trygghamna i Isfjorden i stedet for Gipsvika i Billefjorden, der vi var første året.

Nr. 5 – Toppturfestivalen, vol. III
Et år senere var det festival for tredje gang! I mai 2014 tok jeg igjen turen til Trygghamna.


Nr. 6 – Workshop
I januar 2016 dro jeg til Svalbard på jobb igjen. På den tiden jobbet jeg i VisitOSLO og vi var en gjeng fra forskjellige steder i Norge, som dro til Svalbard for å promotere Norge og forskjellige destinasjoner til svenske bedriftskunder. Dette var midt i mørketiden, og man hadde null kontroll på klokkeslettet siden det var nattsvart døgnet rundt… Men det var også en flott, men selvsagt også ganske merkelig, opplevelse!


Nr. 7 – Toppturfestivalen, vol. IV
Nei, jeg var ikke helt ferdig med Toppturfestivalen Svalbard! Etter et opphold på to år, var det igjen på tide i juni 2016. Denne gangen var det et helt nytt konsept – vi hadde en båt som base som gjorde at vi fikk dratt på tur på et nytt sted hver dag. Helt strålende!

Denne turen tok meg så langt nord jeg noensinne har vært – nemlig helt til 79 grader nord, rett nord for Ny-Ålesund. Her gikk vi en helt fantastisk tur, før vi fikk cruise ned den svære Pedersbreen ved Kongsfjorden, helt ned til båten igjen. Helt ubeskrivelig magisk!


Nr. 8 – Hotellåpning
Neste Svalbard-tur ble i februar 2018. Jeg var igjen invitert på en studietur, denne gangen i anledning åpningen av Funken Lodge. Gamle Spitsbergen Hotel hadde blitt totalrenovert og ble vist frem i ny, stilig boutique-hotel-drakt.

Det ble også tid til litt annet – det ble en scootertur i Adventdalen og beltevogn opp på Longyearbreen, og en isgrottetur.

Og lite visste jeg at jeg få dager etter at jeg var kommet hjem fra denne turen, skulle møte mannen i mitt liv: Byråkraten!


Men ingen isbjørn i sikte
Åtte ganger har jeg altså besøkt denne fantastiske øygruppa. Men jeg har aldri sett en isbjørn! Og det finnes altså mer enn 3 ganger så mange isbjørn på Svalbard som det finnes mennesker. Flaks eller uflaks? Vel, det spørs vel hvordan man ser det. Men jeg må innrømme at det hadde vært rått å se en isbjørn i sitt naturlige habitat…

Neste tur?
Ja, når blir neste tur? Siden gjenåpningen av Norge startet i det små sist høst, har jeg arrangert tre turer til Svalbard – men har ikke vært der selv på tre år. Det begynner med andre ord virkelig å bli på tide… Og jeg kjenner at det «rykker» litt i Svalbard-musklene! Men – den som lever får se, foreløpig er det andre spennende reisemål som står på agendaen.


Hundeliv, Ski

Nye ski!

Skipar nr. 7 er tilført samlingen.


Hvorfor så mange par, kan man jo spørre? Det er jo gøy med ski, sier jeg… Man må jo ha et par til hver anledning! Jeg har 1 par gamle langrennski, 1 par nye felleski, 1 par alpinski/carvingski, 1 par gamle randoski, 1 par nye randoski og 1 par fjellski fra før. Så jeg trengte jo 1 par ski til!

Ok jeg bruker kanskje ikke alle skipar lenger/så ofte… For eksempel husker jeg ikke sist gang jeg brukte mine gamle alpinski. Men de står fremdeles i boden, klare til bruk.

Nå har jeg altså kjøpt et par nye ski (eller, egentlig ga byråkraten og jeg disse til hverandre i julegave, så teknisk sett har jeg FÅTT nye ski…).

Denne gangen ble det jaktski; dvs. fjellski uten stålkanter, for å minimere risikoen for å skade Gaia når vi er på skitur i fjell og skog.


Nye ski krever en testtur!

Så en kveld tidligere i uken kjørte vi inn i Maridalen, og gikk en liten skitur innover i marka. Vi testet også kortfellene, så det var ikke akkurat noe særlig gli, men til gjengjeld var det veldig godt feste oppover!


Og Gaia var som på hennes første skitur: ekstremt villig og overivrig til å trekke… Denne gangen prøvde til og med byråkraten – som er den eneste nordmannen i landet som ikke er født med ski på beina – å holde Gaia mens han gikk på ski, og han klarte det fint, uten å tryne! (Byråkraten påpeker at han vokste opp i Vestfold på 1980 og ‘90-tallet, der det i praksis var snøløse vintre, der blåveisen blomstret i begynnelsen av februar.) Og Gaia klarte til og med å trekke byråkraten… I oppoverbakke! Med kortfeller på skia! Makan til en sterk og sta hund…

Det ble en kort men fin tur i kveldsskogen. Og Gaia fikk kjørt seg – og likte seg godt. Logrende hale på hele turen! Både byråkraten og jeg gleder oss til flere små skiturer med vår lille valp. (Så unge hunder skal ikke trekke så mye, så det vil bare bli noen korte tilvenningsturer med Gaia denne vinteren.)


Hundeliv, Ski

Sesongens første skitur

…og historiens første for Gaia!


Da er endelig skisesongen i gang for byråkraten og Byråkratfruen. Og ikke minst for Gaia!

Med juleferie i et Winter Wonderland som Dalarna, kunne vi jo ikke unngå å gå på ski. Men vi var litt spente på å se hvordan Gaia ville ta denne opplevelsen.


Men dette tok hun på strak arm! Selv med mange andre mennesker – og hunder – i sporet, gikk dette som på trikkeskinner! Gaia elsket å løpe, men løp kanskje litt for mye (og trakk litt for mye). Ingen naturlige pauser her altså, så der måtte vi selv ta grep. Men en strålende fin dag, og ikke minst en fin tur i skisporet – sammen med min søster og svoger!


Ski

Winter’s returning

Dette fikk jeg erfart på dagens skitur.


De fleste har vel fått med seg uttrykket «Winter is coming», som var ordtaket til the Starks i Game of Thrones. Det er over 9.3 millioner innlegg med hashtaggen #winteriscoming på Instagram, så det har blitt et ganske populært uttrykk, vil jeg si.

Her i Oslo har vi trodd at «winter is leaving» en ganske god stund nå. Det har vært varmt vær med strålende sol. Og snøen er som blåst bort i byen. Jeg har til og med lagt piggskoa tilbake i garderoben og funnet frem til de vanlige joggeskoa.


Så kom torsdag 11. mars 2021. Dagen før 1-årsdagen til Norges nedstengning pga. pandemien. Og det snør. Det snør. Det SNØR.


Men jeg klager ikke. Jeg ELSKER vinteren og snø. Selv om den føles som småspik i ansiktet i nedoverbakkene… Da kjenner man i hvert fall at man lever!


Siste nytt
til innboksen din!



Ski

Påskevær i Lillomarka

Deilig dag med ymse skiforhold.


Våknet til strålende solskinn fra klarblå himmel i dag! Kan man ha bedre flaks med været, når man har planlagt langrennstur i marka med sin #besteturbuddy?

Planen var egentlig å gå traseen til Holmenkollmarsjen, men på grunn av litt for mye varmegrader i det siste har de ikke kjørt opp alle delene – mye pga snømangel, is og overvann på vannene.

Vi sjekket iMarka-appen og fant ut at Lillomarka, med start og slutt ved Movatn, kunne bli en god erstatning.

Og det ble det!

Tur-retur Movatn

Riktig nok var det til tider dårlige snøforhold og ren is over løypene, men mens vi hadde en liten lunsjpause ved Sinober – utendørs i deilig solskinn (påskestemning…) – kom løypemaskinen kjørende. Og den kom fra den retninga vi skulle videre! Dermed fikk vi helt nye og fine spor på veien videre. Til tider flotte trikkeskinner!


Det ble en herlig dag med nydelig vær, perfekt temperatur og noenlunde skiføre. Og selvsagt strålende turfølge!


Aktivitet og trening, Ski

Treningsåret 2021: Mye ski i februar!

Februar har vist seg fra sin beste side værmessig.


Knallblå himmel. Ikke ens sky, eller kun noen små bomullsdotter. Strålende sol. Gnistrende snø. Dette oppsummerer starten av februar.

Takket være nydelig vær har februar blitt dedikert mye skikjøring og skigåing. Jeg har vært i Tryvann mest på dagtid og på langrenn eller fjellski mest på kveldstid. Det har også blitt noen gåturer, løpeturer og litt innetrening. Men jeg merker på meg selv at når sola skinner ute, er det vanskelig å trene inne… Selv om jeg egentlig trenger styrketrening, og gjerne også litt mere yoga for å bli mykere og få bedre balanse!

Denne måneden har jeg også innviet litt nytt utstyr!

  • Pulk
  • Truger
  • Ny skibukse
  • Ny skijakke

I midten av måneden skadet byråkraten seg, og etter det må jeg innrømme at jeg har hatt litt dårlig samvittighet hver gang jeg gått eller stått på ski (selv om byråkraten sier at jeg ikke skal ha det, så kommer samvittigheten snikende)…


Siden starten av treningsåret ble så treg, bestemte jeg meg for å bli bedre i februar. Tenkte da tilbake på mitt treningsprosjekt i desember, og satset på å ha en eller annen form for fysisk aktivitet hver dag i februar.

Det ble ikke helt slik, men fikk i hvert fall loggført 21 «økter» totalt – og siden februar har kun 28 dager tilsvarer jo det 0,75 økter per dag eller 5,25 økter per uke! Det sier jeg meg fornøyd med. 🥳

After Ski med en god latte!

Hverdagsliv, Ski

Der røyk skisesongen, gitt…

For byråkraten. Og da indirekte for byråkratfruen.


Etter at jeg har vært alene i Tryvann og stått alpint på dagtid i vinter, tok byråkraten seg fri en dag for å gjøre det samme. Selvsagt en dag da JEG hadde andre planer, og altså ikke kunne være med. 😐

Rillekjøring / Manchesterföre

Og da skjer det… Byråkraten tryner. Skikkelig. Og skader seg: han får en sk. «skiers thumb», dvs. at leddbåndet i tommelen er revet av. 😖

Dette resulterer i operasjon, 6 uker med gips og skinne for og så vente enda 6 uker før tommelen kan brukes til noe «fornuftig». Totalt altså 12 uker uten ski, sykling og annen moro som involverer staver, holde rundt et styre eller lignende. 🤯


Så der røyk vår planlagte vinterferie i Trysil og planlagt påske i Rondane og ikke minst toppturshelger til våren. Jaja. 😳

Heldigvis er vi ganske flinke til å snu oss rundt og finne på andre morsomme opplevelser sammen. Så det blir nok en fin påske og vår likevel! 🤗🤞

Perfekt vinterdag på #oslosbesteutested

Ski

Årets første skitur

Oslomarka leverer! De nye skia leverer! Jeg leverer greit...


Nyåret startet med at jeg kjøpte nye langrennski. Byråkraten har hatt felleski i et par års tid allerede, og selv har jeg gått på mine gamle markaski fra… pja, jeg husker ikke en gang når jeg kjøpte dem! 😅

Mine gamle gode ski har vært med på mye. I 2014 gikk jeg HalvVasan (45 km) og året etter gikk jeg både Holmenkollmarsjen (54 km) og Vasaloppet (90 km). Galskap. 🤪

Med så mange «gode» minner med de skia, kommer jeg selvsagt til å beholde dem. De kan få bli mine «skitski» til bruk i før- og ettersesong, når det er større risiko for skader på skia.


Oida, nå ble det litt mimring… så tilbake til de NYE skia! Disse fikk sin premieretur i fine Oslomarka, på årets første skitur. En kveldsrundtur med start og slutt på Frognerseteren.

Det ble en herlig tur på drøyt 11 km. Vi startet med å gå mot Ullevålseter. Herifra ble det færre folk (det var ikke veldig mye folk i løypa hit heller; de fleste gikk treningstur i lysløypa rundt Holmenkollen).


Turen gikk videre mot Skjennungstua, men vi tok ikke avstikkeren opp til hytta. Her valgte vi å gå mot Tryvannstua, men svingte av før vi kom dit og tok raskeste veien opp til Frognerseteren igjen – begge våre hodelykter sang da på siste verset hva gjelder batteri, og jeg kan lett innrømme at det er LITT skummelt å stå langrenn ned mørke løyper uten ordentlig lys…

Alt-i-alt en kjempefin rundtur – men jeg kjenner veldig godt at jeg ikke har gått langrenn på lenge…. stiv i muskler jeg ikke visste fantes! 😱

Gleder meg nå til mange flere langrennsturer – og andre type skiturer – i vinter!


Friluftsliv, Hengekøying

Ufrivillig bypåske

Det er skjærtorsdag og påsken er i gang for alvor. Uten fjell i år.

Hver påske så lenge jeg kan huske (unntatt min første påske i Norge i 1999 og en påske som barn når hele familien var syk, noe jeg ikke husker…) har jeg reist til Åre for fjell, ski og familiekos.

Mimrer tilbake fra påskene 2011, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019.
Og 2020 – innendørs med Monopol, TV og vin.


I år var vi pålagt bypåske

Jeg kom dog på den geniale idéen om å dra ut i marka på overnattingstur, da får man jo i hvert fall litt distanse til byen! Og føle litt villmark rundt seg, tenkte jeg. Bare det at omtrent hele Oslos befolkning hadde tenkt akkurat samme tanke… så villmarksfølelsen langt inne i Østmarka ble raskt gjort om til en følelse av campingplass, der bikkjer løp fritt (har absolutt ikke noe imot hunder, men det er faktisk båndtvang…), unger skrek på mamma (er glad i barn også, faktisk…) og kanopadlere hadde forstyrrende boomblaster på (og liker musikk, men vil gjerne høre på naturen når jeg er i den!)…

Byråkraten hang seg opp i at camping-naboen tok med seg flere nedfalls trær til bålet sitt. «Dette er vel biotop for mange trua dyrearter?» Selv tok vi bare kvister (og medbrakt ved) til bålet vårt i vannkanten.

Selv om vi ikke akkurat var alene, ble det en meget vellykket tur i marka!
Vi koste oss masse med kanopadling i nydelig vær, et godt måltid tillaget på bål og stormkjøkken, og uventet besøk av et par ender.

Resten av påsken ble tilbragt i byen, men med noen turer ut, masse god mat og ikke minst masse brettspill… og facetime med familien!