Søndagsturen i dag ble en tur til Karlsvika utenfor Tønsberg. Anledningen var bursdagsfeiring for ene nevøen til byråkraten. Det ble en herlig ettermiddag på stranda med pølsegrilling og familiehygge.
Karlsvika
Etterpå tok byråkraten, Gaia og jeg beina fatt, og gikk en tur i den nærliggende skogen og langs vannet. Både byråkraten og jeg har vært i Karlsvika flere ganger, spesielt byråkraten siden han har vokst opp i Tønsberg, men ingen av oss har gått tur i området.
Vi oppdaget at det finnes en tilrettelagt kultursti her med mange interessante og vakre steder. Infoen om dette fant vi ut etter turen… men det ga mersmak, så vi kommer definitivt tilbake!
Her går man forbi krigsminner, gravrøyser fra bronsealderen, gamle gårdssamfunn og tydelige tegn etter vulkansk aktivitet for 280 millioner år siden…
Denne kulturstien har en egen webside med masse info – i tillegg til infotavlen ved badeplassen. Neste gang vi kommer hit skal vi lese oss opp litt FØR vi starter turen…
Selv om turen i dag ikke ble så lang, så var det en herlig og fin tur – i strålende forsommervær!
Infotavlaen, omtrentlig tur vi gikk (rød strek) og faktisk turkart fra Strava.Byråkraten, Gaia og Byråkratfruen
I fjor høst, da jeg var på en jobbreise, var byråkraten på Røros med Gaia, og deltok i treningspartiet på Rørosprøven og den «Gyldne Fuglehunden». Den gang kom Gaia bort i ryper og begynte så smått å skjønne at dette er greia. Det var utrolig lærerikt, både for Gaia men også for byråkraten!
Utover høsten har vi hatt veldig få men bra – men også noen litt uheldige fuglesituasjoner, og veien til å få Gaia til å ta stand er veldig lang, vanskelig og trøblete. Så sørget byråkraten for at vi fikk plass på treningspartiet på vinterutgaven av Rørosprøven. Flaks! Og denne gangen kunne også jeg være med.
Vi kom frem til Røros sent fredag kveld etter en lang, snøfylt og glatt kjøretur fra Rasta. Etter en kjapp matbit i hotellets lobbybar ble det organisering og pakking av sekk.
Lørdag morgen startet eventyret.
Ved Storwartz Leirskole oppe på Rørosfjellet var det først samling og en kort gjennomgang om hvordan dagen ble lagt opp. Det var 10 ekvipasjer med på partiet vårt (i tillegg til at instruktøren hadde med seg to hunder, som tilfeldigvis var bretoner begge to!), og hundene skulle slippes i par á ca. 20 min.
Så startet skituren ut på vidda. I strålende vakkert vintervær!
Gaia måtte vente helt til sist til det var hennes tur til å prøve å finne fugl. Hennes makker var en ung irsk setter. Gaia kjeftet litt på sin makker når hun kom for nære, så det viste seg at vår Gaia kanskje har begynt å skjønne at hun er på jobb når hun er på fjellet? Uansett så fant hun ikke fugl, men hun fant i hvert fall en rypedokk!
I andre slipp ble Gaia sluppet med en nesten voksen irsk setter. Denne gangen jobbet hun mer systematisk og søkte etter fugl både til høyre og venstre, og luktet ekstra ved små fjelltre og buskas. Så fant hun en rypedokk igjen, og like etter enda en! Dessverre ingen fugl, men nesa hennes er det ikke noe galt med!
Så var det på tide med en god pause. Gaia satte seg for en gang skyld pent og snilt i Jervenhiet sitt. Dette har hun tydeligvis også skjønt er ganske digg!
I siste slipp fikk Gaia løpe med en av de erfarne bretonene. Det ble ikke noe fugl denne gangen heller, men det var godt med krutt igjen i vår fine Gaia, og hun jobbet på som en helt!
«Stor jeger i liten kropp» er det man ofte sier om breton. Og det stemmer virkelig på Gaia!
Dessverre var det lite fugl i fjellet, som kan bero på flere ting. Vi så noen, og en ung engelsk setter fant faktisk fugl og tok til og med stand. Jeg tenker at vi bare hadde litt uflaks med slippene til Gaia.
Men uansett var dette en ekstremt lærerik dag! Vi så Gaias utvikling og fikk gode tilbakemeldinger fra instruktøren – som i tillegg var imponert over hennes driv og at hun virket utrøttelig.
Lykkelige og fornøyde dro vi tilbake til Rasta igjen, med masse inspirasjon i bagasjen!
Hva er så en jaktprøve?
Wikipedia forklarer:
«En jaktprøve er en konkurransedrevet aktivitet der hunder konkurrerer mot en gitt standard eller mot hverandre for premiering. Jaktprøven har som hensikt å vurdere en hunds jaktlige egenskaper mot en fastsatt standard og opp mot andre individer.»
Tror neppe jeg hadde klart å forklare det bedre selv…
I Norge finnes både «Høyfjellsprøve» og «Lavlandsprøve» for stående fuglehunder, der man deler inn deltakerne i tre klasser: UK (unghundklasse; opptil 24 måneder), AK (åpen klasse; minimum 24 måneder gammel hund) og VK (vinnerklasse; her må hunden ha vunnet 1. premie i AK samme år, de to tidligere årene eller være tidligere premiert i VK).
Høyfjellsprøven foregår i fjellet og det er i hovedsak rype hundene prøves på, mens på en Lavlandsprøve er det ofte utsatt fugl som fasan og rapphøne.
I tillegg til disse to prøvtypene finnes Skogsfuglprøve, Kombinertprøve og Apportbevisprøve. Sist men ikke minst arrangeres det også sk. Høystatusløp, som da er Norgesmesterskap, Cuper og Derby.
Søndagsturen forrige uke ble lagt til «nabolaget». Det er skikkelig gøy å utforske mer av området vi har flyttet til!
Jeg husker ikke hvor jeg hørte om appen Våk, men jeg har hatt den på mobilen en stund uten å egentlig bruke den. På appen kan man finne turmål og ruter i nærheten av der man er. Den har live kart som viser ruten og man kan «sjekke inn» på de turmålene man når.
Det var i Våk jeg fant «toppene» jeg syntes at vi skulle bestige på forrige ukes søndagstur. Langåsen og Seteråsen.
Våk viser vei til topp 1Våk viser vei til topp 2Faktisk tur.
Våk viste vei og tok oss via lysløypa på Vallerud og så innover på umerket sti i marka. Heldigvis var det en eller to som hadde gått her før oss, så det var ganske lett å finne frem. Byråkraten brukte i tillegg Norgeskart-appen for å finne de faktiske toppunktene. Det var også den appen som viste oss en annen rute til topp nr 2, siden Våk-appen ville at vi skulle backtracke et godt stykke. Er jo gøyere med en rundtur, når det er mulig å få til.
Vi måtte forsere noen hindringer på veien, men det gjorde jo turen litt ekstra morsom.
Toppene var ikke akkurat topper, da. Det var til og med vanskelig å faktisk skjønne hvor selve «toppunktet» var… men – det ble en fin tur likevel, faktisk helt topp!
Sist helg var dedikert til jakt igjen. Planen var å dra til Vingelen da det skulle være ganske godt med ryper i terrenget der. Viktig å få så mange fuglesituasjoner som mulig for Gaia, slik at hun lærer hva hun skal gjøre, og når. Vingelen ligger ikke så lang unna Tynset, så da ble det til å bo på Tynset Hotell igjen – slik vi gjorde da vi var på treningstur der sammen med oppdretteren vår i mars.
For meg ble det en togtur fra Oslo på lørdagen, siden jeg kom hjem sent fra jobbtur dagen før.
Byråkraten dro opp en dag før meg, slik at han og Gaia fikk en ekstra dag i fjellheimen. Så vi møttes i Tynset på ettermiddagen.
På lørdagen støkka byråkraten en rype som fløy over Gaia – som da selvsagt ble litt smågal, som hun pleier. Fugl er jo livet! Men hun løp ikke så langt etter rypa denne gangen, en forbedring der altså. Senere fant hun en lemmen hun gjerne ville leke med, men den sinnataggen ville ikke være med på leken… og Gaia ble litt frustrert.
Gaia vs. Lemmen.Gaia og byråkraten på fjellet.
Søndagsturen denne uken ble altså en dag med rypejakt i fjellheimen. Jeg merker at jeg liker denne formen av friluftsliv mer og mer, det å gå litt «uten mål og mening» (vel, vi har jo et mål, om å finne fugl og det gir jo mening… sa byråkraten tørrvittig), utenfor allfarvei – og det været vi hadde denne helgen var jo bare helt magisk.
Offroad.
Det tok kun en time, vi var omtrent ved tregrensa, så fant Gaia to ryper. Og rett etter støkka hun enda en, antagelig en stegg som lå igjen. Gaia ble selvsagt småcrazy, dette var jo sååå stas! Men løp ikke langt denne gangen heller, mindre enn to minutter senere var hun tilbake hos oss. Vi tok en kaffepause der rypene hadde ligget og trøkket, slik at Gaia fikk roet seg litt ned.
Jakt og pause.
Etter pausen var det som å se en helt annen hund: Gaia søkte systematisk i begge retninger med en iver og energi vi ikke har sett makan til. Veldig artig!
Dessverre ble det ikke flere fugleopplevelser, men vi var likevel meget fornøyde med dagen – og meget stolte over Gaias progresjon.
Vår lokale jegerforening i Oslo, Solemskogen JFF, arrangerer hvert år klubbmesterskap i Sverige. I år var vi med for første gang. Stedet var Norrqvarn i Lyrestad i Sverige, rett ved Göta Kanal og Vänern.
Norrqvarn og området rundt. Et hotell som tar godt vare på både firbente og tobeinte gjester.
Her skulle Gaia få teste seg på fasan og rapphøne! Våre forventninger var ikke akkurat høye, da vi vet at hun ikke har lært seg å stå enda, og helst bare vil jage fuglen selv. Men det ville uansett være lærerikt, både for Gaia og for oss.
Det første Gaia gjorde på den første dagen, var å slite seg… Akkurat i det alle ekvipasjene stod klare til å sette opp en ordning for hvilke hunder som skulle slippes sammen. Hun løp rett ut på jordet et titalls meter unna, og fant en død fugl. Og ville IKKE komme inn igjen, hun hadde jo the time of her life… Det tok sin tid, men til slutt klarte vi å fange henne inn igjen.
Første kontrollerte slipp for Gaia.
Så ble det etter hvert vår tur til å slippe Gaia – et kontrollert slipp denne gangen. Og hva gjorde hun? Jo, hun løp rett ut og fant en død fugl – IGJEN. Ikke bare en gang, men to ganger! Det viste seg at det måtte ha vært ravn eller annen rovfugl som hadde tatt disse rapphønene, når de har ligget og trykket.
Siste slippet den dagen klarte Gaia, og en ung engelsk setter hun ble sluppet sammen med, å finne en fasan. De ble ikke enige om hvem av dem som fant den først, men de fant i hvertfall fugl! Og da vi gikk tilbake til bilene klarte hun å støkke opp enda en fasanhøne som lå og trykket godt gjemt nede i åkeren. Så viltfinnerinnstinktet hennes er det absolutt ikke noe galt med!
Ut på tur i rapsåkeren.
Det ble i løpet av helgen tydelig at vi må trene på en del ting:
Lydighet – innkalling
Lydighet – stand ved fugl
Lydighet – ro i oppflukt
Gjengangeren her er altså LYDIGHET.
Før dagen var over fikk vi litt ekstra one-on-one trening med den svenske instruktøren. Han hjalp oss med kontrollerte fuglsituasjoner – og på ca. 10 min hadde han klart å få Gaia både i stand og å sitte ved oppflukt! Det ble fort klart hvorfor han har flere EM-medaljer…
Innkallingstrening i en maisåker.
På søndagen var det finale i klubbmesterskapet for de med litt mer drevne hunder. Vi var med på treningspartiet, og fikk dermed flere muligheter for Gaia til å finne fugl, og forhåpentligvis få henne til å stå igjen.
I første slipp fikk vi det til, og Gaia både sto og reiste en rapphøne. Hun forholdt seg til og med rolig da den fløy avgårde. Så ble det et par slipp der hverken hun eller andre hunder fant fugl, men i siste slipp klarte hun igjen å finne en rapphøne – men denne gangen ville hun hverken stå eller sitte i oppflukt. Og ville ikke komme inn til oss… Så litt dum avslutning, men vi har uansett lært masse! Dessuten var instruktøren ikke bekymret for Gaia – med mer lydighetstrening kommer hun til å bli en god jakthund. Så det står med andre ord på oss.
Trøtte og slitne kjørte vi tilbake til Norge igjen, med mange gode og veldig lærerike opplevelser i bagasjen.
Det har gått nesten et helt år siden jeg tok jegerprøven. Etter det har jeg fått våpenlisens, kjøpt våpen, vært på jakttrening i vinterfjellet med Gaia, skytetrening med NJFF og kjøpt litt annet «jaktstæsj».
Men det ble ikke jaktdebut på Byråkratfruen før nå i slutten av oktober. Men det var en fin debut som ga mersmak!
Sååå klar!
Byråkraten og jeg har kjøpt hvert vårt sesongkort for småviltjakt i Koppang. Nå fikk vi endelig bruk for det! Vi bodde på Trya Camping i en koselig liten hytte, og hadde jaktterreng i skogen og oppå fjellet rett bak.
Skjøt jeg? Nei.
Ble det noe fugl? Nei.
Så vi fugl? JA!
Første jaktdag.
Første dag kom vi opp relativt sent så det ble en tur på ca halvannen time i terrenget. Vi kom oss opp rett ovenfor tregrensa før vi snudde. Dessverre ingen fugl, men en herlig ettermiddag der returen gikk i skumring med hodelykt.
Andre jaktdag.
Andre dag startet vi litt lenger nede, og gikk i en annen del av skogsterrenget. Det tok sin tid, men etterhvert fant Gaia fugl og ble helt crazy! Dette var jo gøy! Vi tok en pause i et lite skogholt der skogsfuglen hadde ligget, og Gaia aksepterte omsider å sitte i Jervenhiet sitt. Etter pausen var det på’n igjen – og Gaia fant fugl igjen – og igjen! Men – hun sto ikke, og støkket dem opp med en gang, så det ble ikke til at vi skjøt, selv om fuglenes flukt i seg selv gav perfekte skuddsjangser (ifølge byråkraten, som jo har noe mer erfaring med dette).
Byråkraten er på elgjakt og har vært det i dagesvis – føles nok lenger enn hva det faktisk er. Spesielt når man er alene med en litt understimulert tennåringshund, som i tillegg er full av hormoner pga løpetid. Det tar på kreftene, merker jeg… 😅
Byråkraten på elgjaktpost.
Men når byråkraten er borte – da passer jeg på å «stjele» søstera hans og familien hennes! De bor ikke så lang unna, og har i tillegg verdens fineste malinois: Clio. 🐕
Kveldstur og soving i Clio sin seng.
Så de siste dagene har vi vært på flere turer. Tidligere denne uken var vi på kveldstur sammen og i dag ble det en skikkelig familietur til Mariholtet, der vi spiste supergode boller og drakk kaffe/te/kakao.
Ifølge markaskilt skulle turen være ca 7.5 km tur/retur, men ifølge min Garmin-klokke ble turen 9.5 km… så hva vet jeg. Jeg velger å tro 9.5 km he he he… 🤪
Uansett lengde – veldig fin tur, og superkoselig selskap!
Ridderspranget er en dyp kløft ca 4 mil nord for Valdresflyas høyeste punkt. Navnet Ridderspranget stammer fra nettopp det: En ridder som i følge sagnet hoppet over kløfta. Det finnes flere versjoner av dette sagnet, men historien er selvsagt at kjærlighet til en vakker kvinne fikk denne ridderen til å hoppe – med kvinnen i sin favn.
Sant eller ikke – det er en severdighet verdt å se! En enkel sti tar en ned fra den lille parkeringsplassen – kanskje 5-10 min å gå – og rett frem til kløftas korteste mellomrom, akkurat der denne ridderen skal ha hoppet. Elven Sjoa fosser langt der nede i kløfta. Vakkert og litt skummelt…
Riddespranget.
Med årets tørke, og altså mindre vann enn vanlig i elven, var det mulig å komme seg helt ned til elva, straks nedenfor selve spranget. Heftig å se fossen på så nært hold!
Posering rett ved Sjoa.
Vi tok så turen oppover elven, helt opp til det store fossefallet, som springer ut i en krapp sving. Imponerende og storslått! Deretter tok vi en veldig fin sti gjennom nydelig skog tilbake til parkeringen.
Dette var en kort men veldig fin stopp å gjøre – absolutt en anbefaling!
Valdresflya er en Nasjonal turistveg som er helt nydelig å kjøre. Her kjører man mange kilometer over tredgrensa og ser fjell og vidder i alle retninger. Jeg har kjørt denne veien utallige ganger, men kun gått en fjelltur her (Rasletind i 2020).
Denne dagen tok vi utgangspunkt fra samme sted – Flye 1389, og siden vi bodde på Beitostølen så var set kun 20 min kjøring dit. Valdresflya sitt høyeste punkt. DNT har en liten arkitekttegnet hytte her, med servering av lokal mat fra Valdres og Gudbrandsdalen.
Turen til Fisketjednnuten (hvordan uttaler man det, egentlig…?) går gjennom et herlig og lettgått terreng, med fjell i alle retninger. En bred rødmerket sti viser vei forbi små fjellvann og tar en sakte men sikkert høyere opp. Toppen ligger 1527 moh, så man går altså «hele» 138 høydemeter.
Dette er en kort og enkel tur – men vel verdt å gå. Utsikten fra toppen og innover dalen er storslått!
Vi tok oss en liten pause med kaffe og sjokolade (Gaia fikk leverpostei…) før turen gikk litt mere utenfor sti nedover. Mens vi satt der, kom Rudolf ruslende mot oss. Reinsdyret stanset ikke så langt fra oss. Men da Gaia gjorde seg til kjenne, tuslet det avgårde og forsvant bak en liten haug.
På veien tilbake var vi så heldige og fikk hilse på Påskeharen…!
Helt vilt!
Har du lyst å bli inspirert å få flere turtips? Les gjerne flere innlegg i kategorien «friluftsliv»!
Jobbhverdagen har startet igjen – men før stresset tar helt overhånd, valgte vi å ta en langhelg på Beitostølen. Det er mange år siden sist jeg var der, men jeg har kjørt gjennom stedet mange ganger. Det var altså på tide å bli litt bedre kjent med denne delen av fjell-Norge.
For min del startet langhelgen med litt jobb. Jeg fikk en visning på Radisson Blu Mountain Resort og hadde et møte med Beito Aktiv, som også viste meg rundt i klatreparken og i deres camp.
Den første turen vi gikk startet i Beitostølen sentrum, rett ved heisen. Vi fulgte heisen til topp. Herifra var det flere tilrettelagte stier å velge mellom – både for turgåere (som oss denne gangen) og syklister. Vi valgte en tur på måfå og begynte å gå. Stien tok oss gjennom et variert landskap, både over tregrensa og gjennom små skoger med fjellbjørk. Etter hvert valgte vi å snu og gå samme vei tilbake, da det nok ville ha blitt en litt for lang tur for Gaia om vi hadde gått hele runden. Men en fin tur ble det!
Tur 1
Andre tur
Neste tur ble også ovenfor heisanlegget. Vi startet med samme tur opp under heisen, men på toppen valgte vi å gå i motsatt retning, og fulgte «Myrstien». Som navnet tilsier gikk stien gjennom en god del myrmark – men heldigvis godt tilrettelagt med små trebruer.
Turen gikk videre på flere fine stier, via Skogsstien, Stølspoestien og Knutstien, tilbake til heisens startpunkt. En herlig rundtur!
Tur 2
Tredje tur
På vår tredje tur reiste vi nordover mot Valdresflya, til Bygdin Høyfjellshotell. Rett ved brua tok vi av på en liten grusvei og parkerte.
Herifra startet vandringen! Vi gikk langs med den lille elva (Vinsteråne) på en ikke-akkurat-godt-brukt sti… Stien tok oss nesten helt frem til et vakkert og ganske stort fjellvann (Vinstre). Vi vek av fra «stien» (som nå var nesten usynlig) og gikk opp på en liten kolle, gjennom kratt og små myrer. Ekte fjelltur, altså – utenfor allfarvei!
Vi vandret opp på toppen av kollen og så ned i en liten dal, for å så gå opp på en annen liten topp. Her fantes det en varde, så antagelig er denne lille toppen et vanlig turmål… Brubergi het tydeligvis toppen, fant jeg ut senere (1131 moh ifølge Peakbook).
En nydelig dag!
Tur 3
Det ble selvsagt flere turer denne helgen – men disse vil jeg fortelle om i senere innlegg!
Byråkratfrue.no 