Ski

Nye ski!

Skipar nr. 7 er tilført samlingen.


Hvorfor så mange par, kan man jo spørre? Det er jo gøy med ski, sier jeg… Man må jo ha et par til hver anledning! Jeg har 1 par gamle langrennski, 1 par nye felleski, 1 par alpinski/carvingski, 1 par gamle randoski, 1 par nye randoski og 1 par fjellski fra før. Så jeg trengte jo 1 par ski til!

Ok jeg bruker kanskje ikke alle skipar lenger/så ofte… For eksempel husker jeg ikke sist gang jeg brukte mine gamle alpinski. Men de står fremdeles i boden, klare til bruk.

Nå har jeg altså kjøpt et par nye ski (eller, egentlig ga byråkraten og jeg disse til hverandre i julegave, så teknisk sett har jeg FÅTT nye ski…).

Denne gangen ble det jaktski; dvs. fjellski uten stålkanter, for å minimere risikoen for å skade Gaia når vi er på skitur i fjell og skog.


Nye ski krever en testtur!

Så en kveld tidligere i uken kjørte vi inn i Maridalen, og gikk en liten skitur innover i marka. Vi testet også kortfellene, så det var ikke akkurat noe særlig gli, men til gjengjeld var det veldig godt feste oppover!


Og Gaia var som på hennes første skitur: ekstremt villig og overivrig til å trekke… Denne gangen prøvde til og med byråkraten – som er den eneste nordmannen i landet som ikke er født med ski på beina – å holde Gaia mens han gikk på ski, og han klarte det fint, uten å tryne! (Byråkraten påpeker at han vokste opp i Vestfold på 1980 og ‘90-tallet, der det i praksis var snøløse vintre, der blåveisen blomstret i begynnelsen av februar.) Og Gaia klarte til og med å trekke byråkraten… I oppoverbakke! Med kortfeller på skia! Makan til en sterk og sta hund…

Det ble en kort men fin tur i kveldsskogen. Og Gaia fikk kjørt seg – og likte seg godt. Logrende hale på hele turen! Både byråkraten og jeg gleder oss til flere små skiturer med vår lille valp. (Så unge hunder skal ikke trekke så mye, så det vil bare bli noen korte tilvenningsturer med Gaia denne vinteren.)


Friluftsliv, Hundeliv

Winter Wonderland

Oslo gjør seg fortjent av kallenavnet sitt.


«The Winter Capital». Oslo, altså. Slik vår fine hovedstad ser ut, gjør den seg virkelig fortjent til kallenavnet sitt. Det har snødd nesten uavbrutt i to dager, og det er fortsatt minusgrader slik at snøen ligger hvit, ren (relativt…) og luftig.

Helgens «langtur» ble lagt til Lillomarka, uten ski på beina. Vi parkerte ved Lillomarka Arena i Groruddalen, og gikk en blåmerket sti mot Breisjøen. Her var det ingen som hadde gått før oss, så det var virkelig et ekte Winter Wonderland, med urørt og herlig hvit puddersnø så lang øyet kunne se!


Akkurat her hadde ingen av oss gått før. I våres – før vi fikk oss valp – gikk vi en tur til Badedammen, som ligger rett ved Lillomarka Arena, for å rekognosere for hengekøying. Her var det nå en del skiløyper, men heldigvis oppdaget vi en blå-merket sti, og fikk oss en veldig fin oppdagelsesferd i Lillomarka!


Og Gaia storkoste seg… Hun løp og hoppet gladelig på og utenfor stien. Innimellom hadde hun snø helt opp til halsen, ja, hun «druknet» nesten i myk snø! Sjekk ut bilder og videosnutt på Gaias egen Insta-konto! Vanvittig moro å se at hun koste seg sånn, det varmer i hjertet. ❤️

Nesten halvannen time og knapt 3.5 km senere var vi tilbake ved bilen igjen, lykkelige og fornøyde.


Siste nytt
til innboksen din!


Hundeliv, Reise

Utlandsferie

I år feires julen i utlandet. I Sverige.


Det er nå 3 år siden sist vi feiret jul i Sverige. Korona-pandemien har satt en stopper for dette de siste 2 årene, men i år var det altså endelig mulig. Til tross for stengte svenske grenser.


Dalarna hadde i år fått ganske mye snø, i hvert fall i Oslo-målestokk. Flere minusgrader gjorde også at snøen var skikkelig tørr og fin – dette var en veldig gøyal opplevelse for Gaia.

På den første feriedagen ble det litt «sightseeing» – Gaia måtte jo bli kjent med min hjemregion!


Vil du lese mere om Gaias eventyr – eller snarere mine erfaringer som hundeeier? Sjekk ut mine tidligere innlegg her:


Friluftsliv, Turmat

#Trangia_moment

Det svenske stormkjøkkenet som ble verdenskjent.


Mitt første stormkjøkken var et Trangia-kjøkken modell mindre. Dette fikk jeg godt brukt av pappa. Pappa vokste opp i Järpen i Jämtland, ca. 3 mil fra Trångsviken, der Trangia kommer fra. I dag finnes det en liten fabrikksbutikk og et museum her – i tillegg til selve fabrikken.


I slutten av årets sommerferie besøkte vi museet og fabrikksbutikken. Her fikk jeg endelig tak i en ny stekepanne/lokk til mitt nåværende Trangia-kjøkken (modell større), som jeg har vært på jakt etter i drøyt tre år… I tillegg gikk vi «litt» bananas her og kjøpte en god del ekstra stæsj. Gøy!


Så måtte vi selvsagt besøke selve museet også. Her ble vi bedre kjent med historien – og det faktum at Trangia stormkjøkken ser nesten helt likt ut i dag som når det ble lansert i 1951. Siden den gang har selvsagt forbedringer blitt gjort, men disse har gått mer på materialer enn på designet.

Nå må vi bare komme oss ut og kokkelere!


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv, Hengekøying

Topptur i Maridalen

Mellomkollen i Maridalen byr på en fantastisk utsikt!


Planen vår var egentlig å få til «kollerangling» i Maridalsalpene, men min venninne og jeg var nok så overivrige på å komme i gang, at vi ikke leste kartet godt nok – og endte opp med en helt annen tur enn planlagt. Men det ble en superfin tur likevel!


Vi startet turen fra Skar og gikk opp til Øyungen. Her passerte vi Skarselva rett ved demningen, og forsto her at vi hadde startet helt feil for å gå Maridalsalpene. Vi prøvde derfor å komme oss opp i skogen mot Furumokollen herifra, men det viste seg å bli litt for strabasiøst i den tettere og tettere skogen, der terrenget også ble brattere og brattere. Vi hadde tross alt alt ca. 20 kg på ryggen… Så vi snudde og fortsatte i stedet på stien på østre siden av Øyungen.


Stien tok oss via Liggeren og Tømte Gård, og endelig begynte det å gå litt mere konkret oppover. Vårt mål for dagen var Mellomkollen, som visstnok skulle ha en superfin utsikt over Maridalsvannet og Oslofjorden i det fjerne. Og den skuffet ikke!


Vi satte opp camp (hengekøyer), og spiste vår middag (hjemmelaget pastasalat), og nøt utsikten – til det begynte å dryppe litt. Heldigvis hadde vi tarp, og flyttet oss inn under den – og fortsatte praten over litt vin og snacks. En herlig avslutning på dagen og kvelden!


Morgenen etter strålte solen igjen, og etter en rask Real-frokost var tanken å prøve å gå via Maridalsalpene tilbake til Skar. Her klarte vi igjen å drite på draget, og endte opp med å bare gå stien ned til Skar. Men det var en fin tur det også, altså! Skogen man går gjennom er gammel og gir en trolsk stemning. Herlig!

Kort oppsummert: en veldig fin tur i Maridalen!

Og Maridalsalpene er jo der fremdeles, så da får det bli «kollerangling» en annen gang! Nå vet vi mer eksakt hvor startpunktet for den turen er…


Friluftsliv

Trekanten i Rondane – del 3

Sluttspurten på sommerens fjelleventyr.


I mitt siste innlegg om vårt Rondane-eventyr denne sommeren, forteller jeg om de siste dagene – og hva vi hadde med oss i sekkene våre.

Søndag: fra Bjørnhollia til Rondvassbu

Den siste vandreetappen i denne rundturen gikk fra Bjørnhollia og til Rondvassbu gjennom Illmanndalen. Dette er en relativt lett og vakker tur langs en rekke vann, med en diger morene på tvers av dalen.

To ganske slitne kropper gjorde at vi tok det veldig rolig denne dagen og startet ikke å gå før ved 10.30-tiden. Atter en gang stemte værmeldinga – men denne dagen var det sol i stedet for regn! Herlig!

Fjellstøvlene våre var fortsatt våte fra gårsdagens tur, så jeg valgte å teste å gå i mine nye lave fjelljoggesko. Det var litt uvant, men de funket knallbra! Byråkraten sto på og gikk med sine våte støvler… Imponerende!

Vi tok flere pauser og nøt været denne dagen. Turen var ca. 14,8 km lang og tok ca. 6 timer totalt.


Mandag: fra Rondvassbu til Spranget

Igjen ble det sykkeltur. Syntes vi hadde gått nok de siste dagene… Turen tilbake gikk litt raskere enn til, men ellers ikke mye å fortelle om denne etappen. Vel fremme ved Spranget pakket vi inn i bilen, og kjørte tilbake til Oslo – godt fornøyde med sommerens fjelleventyr i vakre Rondane!


Så hva hadde vi i sekkene?

Som nevnt i første innlegget om sommerens fjelleventyr, var dette litt av en luksusfjelltur. Vi gikk med dagstursekker og hadde altså ikke med oss telt eller soveposer. Vi pakket sekkene med følgende stæsj:

  • Vindsekk
  • Førstehjelps-kit
  • Gåstaver
  • Vaffel-liggeunderlag
  • Kart, kompass (hver vår) og GPS inkl. ekstra batterier
  • Mobil og lader (og kabel til Garmin-klokkene våre, samt en powerbank på 20.000mAh)
  • Camelbak
  • Jetboil og liten gassboks
  • Termos, snyltekopp og spork
  • Real turmat (1 pose hver)
  • Kaffeposer/solbærtoddypulver
  • Dunjakke
  • Fleecejakke
  • Shorts
  • Ullstilongs og ulltrøye med lange armer
  • Ull-T-skjorter
  • Fjellbukse
  • Badetøy (ble ikke brukt, gitt…)
  • Undertøy og ullsokker
  • Caps, lue, hals og hansker
  • Fjellstøvler og joggesko
  • Flip-flops
  • Toalettmappe

Sekken min veide ved start 11,7 kg og byråkraten sin veide 14,5 kg.


Fikk du lest de andre innleggene om Trekanten i Rondane? Hvis ikke kan du klikke videre og lese de her:


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv

Trekanten i Rondane – del 2

Fjelleventyret fortsetter – Høgronden beseiret!


I sist innlegg skrev jeg om de første to dagene på vår vandring gjennom Rondane. Her kommer fortsettelsen.

Lørdag: fra Nedre Dørålseter til Bjørnhollia via Høgronden

Dagens etappe visste vi at skulle bli lang, så vi spiste en tidlig frokost og kom oss av gårde. Planen var å gå via Høgronden, en av 2000-meterstoppene i Rondane, og en topp jeg ikke hadde vært på før.

Værmeldinga så ikke noe særlig ut, det skulle regne stort sett hele dagen, og det kunne bli vindkast på ca. 10 m/s. Været var faktisk ikke så verst den første timen, men så begynte det å dryppe. Og så ble det bare mer og mer regn. Attpåtil ble det mere vind. Akkurat som værmeldingen hadde spådd. Søren.

For en dag det ble… Gjennomvåte ble vi, med hvert vårt basseng i hver fjellsko (ja, det rant fra innsiden ned i våre vanntette sko… trivelig!). Ekstreme vindkast – langt mer enn spådd. Men vi beit tennene sammen og karret oss videre.

Og vi kom oss til topps på Høgronden (2118 moh) – men så bare ertesuppe. Ingen lang photo session her, vi satte i stedet ny kompasskurs, fant stien og gikk raskt nedover på andre siden.


Vår lille reddende engel ble en gammel steinbu, som lakk som en sil, men den ga i hvert fall ly for vinden. Her fikk vi fyrt opp Jetboilen og spist litt nydelig Real Turmat (byråkratens favoritt: Kylling i karri) før turen sakte men sikkert gikk nedover igjen.

10 timer tok det, ganske nøyaktig. Og nesten 23 km totalt. Gjett om dusjen på Bjørnhollia var digg?? Og om maten og pilsen smakte bra? Ja, det var heaven on earth.


Det er mulig å droppe toppturen på denne etappen, og da gå gjennom Langglupdalen til Bjørnhollia i stedet. Denne turen er noe kortere, i hvert fall i antall timer.


I mitt neste innlegg forteller jeg om den siste etappen, og hva vi hadde i sekken. Følg med!


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv

Trekanten i Rondane – del 1

Sommerens fjelleventyr!


I romjula bestemte byråkraten og jeg oss for å gå Trekanten i Rondane på fjellski i påsken. Dette ble som kjent ikke noe av, og reservasjonene på hyttene vi hadde booket overnatting på ble flyttet til sommeren.

Nå er endelig helgen her – og vårt Rondane-eventyr kan begynne!

Turen var planlagt å gå fra torsdag til mandag, der torsdagen og mandagen var transportdager – fra og til Oslo med bil, og til og fra Rondvassbu på sykkel. Videre hadde vi som nevnt booket overnatting på hyttene, attpåtil med dobbeltrom og middag. Dette ville altså bli litt av en luksusfjellferie!

Siden hverken telt eller sovepose skulle med på tur denne gangen, trengtes bare dagstursekkk. Kommer tilbake til hva vi hadde i pakket med oss i et senere innlegg.


Torsdag: fra Spranget til Rondvassbu

Denne turen har jeg tatt før – flere ganger, både til fots og med sykkel. Vi leide sykler denne gangen, da jeg ærlig skal innrømme at denne turen er kjedelig å gå – nesten 7 km på grusvei.

Ved parkeringa på Spranget står det stort sett alltid mange sykler. Nytt siden sist jeg var her, var at syklene ikke er låst lenger, men man må i stedet vippse leiekostnaden til Rondvassbu.

Vel fremme på Rondvassbu, sjekket vi inn og spiste en veldig god middag på hytta.


Fredag: fra Rondvassbu til Øvre Dørålseter

Etter frokost startet dagen med båttur på Rondvatnet! I akkurat denne delen av Rondane har jeg ikke vært før, så vi tråkket her på ukjent mark. Spennende!

Grunnet korona gikk ikke båten med rutetider denne sommeren, men det var mulig å forhåndsbestille båttur et par dager i forveien. Det gjorde vi!

Vel fremme i andre enden av Rondvatnet, var planen å gå via Rondvassdalen, Bergedalen og Dørålen. Vi oppdaget etterhvert at vi faktisk gikk vinterruta, men det var likevel en T-merka og synlig sti – og vi var attpåtil helt alene, hele dagen!

Dette ble en relativt kort dag, men jeg synes det var fint å starte en vandretur litt lett, for å så bygge det opp de følgene dagene. Turen denne dagen ble nokså lang likevel – 13,4 km på drøyt 4,5 timer.

Vel fremme på Øvre Dørålseter ble vi godt tatt imot av vertskapet og tok en velfortjent pils i sola på terrassen. Senere på kvelden spiste vi en nydelig middag, og avsluttet kvelden med å spille litt spill i peisestuen.


Følg med på neste innlegg – da fortsetter ferden gjennom vakre Rondane!


Siste nytt
til innboksen din!


Reise

Søndagstur med overraskelse

Og det var ikke en spesielt hyggelig overraskelse.


Denne helgen fikk vi en skikkelig smak av sommer på Hvasser. En deilig ettermiddag og kveld på hytta til en kompis av byråkraten, god grillmat og hyggelig selskap.

I dag var ikke været like sommerlig og herlig, men byråkraten og jeg tok likevel en liten kjøretur i Vestfold før vi kjørte hjem til Oslo igjen. Tanken var å rekognosere steder for hengekøying senere i sommer.


Så vi dro til Vallø. Her hadde ikke en gang byråkraten vært før! Det viste seg at Nordens første oljeraffineri har ligget her, men at stedet nå er ryddet (noe arbeid under vann gjenstår fremdeles).

Omtrent hele området er fylt med grus, så det var egentlig et litt merkelig sted. Langt ute på tippen av Vallø var det noen få trær, men dessverre med litt for lang avstand fra hverandre for at de skulle funke til hengekøyer. Helt ytterst var det et grøntareal med tre kanoner fra tidlig 1800-tall. Historikeren i byråkraten syntes selvsagt dette var ekstra stas! Det viste seg at denne delen kalles for Batteriodden på Vallø.


På vei tilbake kom overraskelsen. Det begynte først å dryppe litt, men så åpnet himmelen seg i tillegg til at vinden tiltok. Det ble en meget våt gåtur tilbake til bilen…


Friluftsliv, Reise

Toast på Lilleskagen

Lenge siden vi hadde en natt-i-naturen! På tide å teste et nytt sted å sove.


Vi dro til Vestfold og avtalte med byråkraten sin søster med familie om en hyggelig ettermiddag på Lilleskagen. Vel fremme fant vi et perfekt sted for teltet til kidza og søstern, en plass til hengekøyen til mannen hennes – og en svær strand der byråkraten og jeg skulle sove.


Jepp, denne gangen skulle det bli overnatting rett på marken! Sist gang vi gjorde det var det masse snø og minus 15 grader…. Denne dagen var det strålende sol, nesten ikke en sky på himmelen – og 23 grader i skyggen… Om natten var det meldt ca 13 grader, så vi var ganske sikre på at vi ville ha en langt mer behagelig (i hvert fall varmere) natt denne gangen, enn sist vi sov på marken.


Det ble enkel grilling på kvelden, med gode pølser fra Annis Pølsemakeri – og selvsagt måtte vi ha marshmallows som dessert (til kidza)… Og selv om det er sesong for bålforbud, og at vi attpåtil var i en nasjonalpark, sørget vi for å ha et lite og koselig kaffebål, som holdt utover kvelden. Vi hadde selvsagt sjekket de lokale reglene først.


Etter en veldig hyggelig kveld med mange gode samtaler, rigget byråkraten og jeg til sengene våre rett på stranda rundt midnatt.

Vi sov så godt!

Men jeg må innrømme at jeg våknet litt i løpet av natten… Men faktisk bare en gang, og helt tilfeldig var dette akkurat ved soloppgang. For et nydelig og vakkert syn det var!