Friluftsliv

Barlindåsen

Blåsti funker veldig bra også om vinteren!


Denne søndagen hadde vakkert vær: strålende sol og noen få minusgrader. Hva mer kan man ønske seg? Nysnø sa byråkraten litt forsynt.

Jeg er enig i at nysnø gir det lille ekstra, når man er på tur en vinterdag. Men selv om det kun var gammel snø, og til dels en del isete, stoppet det ikke oss.


Vi valgte å gå via blåsti opp til Barlindåsen fra Sandermosen stasjon. Her var det veldig mange biler parkert allerede når vi kom – og vi var ikke her før på ettermiddagen, nettopp fordi vi tenkte det ville være mye folk i marka (også her). Søndag og sol, liksom.

Men vi fikk parkert, og kom oss ut på tur!

Jeg hadde ikke vært på Barlindåsen før, men hadde hørt mye om denne turen. Spesielt om utsikten fra toppen.


Og ja, utsikten fra toppen var helt nydelig! Herfra så man langt utover Lillomarka og over Maridalsvannet. Her tok vi en kort men velfortjent pause med en liten kopp kaffe, før vi snudde og gikk samme vei ned igjen.

Litt fakta om Barlindåsen:

  • Ås i Lillomarka/Nordmarka på ca 407 moh.
  • Starter/slutter ved Sandermosen stasjon, som er nedlagt som stoppested for lokaltog.
  • Etter å ha studert kartet litt ser det ut som at det også er mulig å starte/slutte ved Snippen stasjon.
  • Mulig å gå en «rundtur» eller opp/ned samme vei, slik som vi gjorde. Rundturen tror jeg er bedre på barmark, da returen går via en skiløype om vinteren.
  • Nydelig utsikt fra toppen av åsen, og mange flotte steder for bål, og ikke minst hengekøying!

Friluftsliv

Årets første topptur

Kolsåstoppen i solnedgang.


Kolsåstoppen er for meg mest forbundet med klatring. Første gang jeg var her var på en «fra-inne-til-ute-klatrekurs» på tidlig 2000-tall.

Sist jeg var på Kolsåstoppen var i mai 2012 – og da klatret vi i strålende sommervær!


Men nå var det på tide igjen – 10 år senere. Ikke minst var det på tide å få byråkraten til topps. Og selvsagt var verdens beste turkamerat med også: Gaia.

Siden det var så lenge siden jeg var her sist, måtte jeg Google hvordan vi skulle finne frem og hvor vi skulle parkere. Med en Master i Google var ikke det noe problem.

Vi parkerte ved Stein Gård. Herifra går det blåmerket sti hele veien til topps – både til Nordre og til Søndre Kolsåstoppen. Denne ettermiddagen var både byråkraten og jeg meget glade for at vi hadde brodder – fordi her var det glatt! Og det var i tillegg veldig bratt til tider!


Etter hvert kom vi til et veiskille, der vi måtte velge om vi skulle gå til Nordre Kolsåstoppen (1 km fra veiskillet) eller til Søndre Kolsåstoppen (1.5 km fra veiskillet). Vi valgte å gå til Søndre.

Etter ca. Halvannen time var vi på toppen. Vi kan ha gått i LITT høyt tempo til tider, men det var fordi vi ville rekke solnedgangen… Det ble en liten pause med kaffe og sjokolade på toppen – og selvsagt en liten photo session – før vi snudde og gikk samme vei ned igjen.

Det ble etterhvert mørkere, så vi får ha Nordre Kolsåstoppen til gode. Fordi hit kommer vi gjerne tilbake!


Friluftsliv

It’s official…

Jeg har blitt en gammel dame og har kjøpt meg brodder!


Men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke angrer et sekund! Slik vinteren er nå – med is og ekstremt hardt pakka snø som nesten er is – overalt; på plener, gangveier, fortau og ikke minst på skogsstier og turveier!

Det er galskap å bevege seg rundt uten brodder eller piggsko nå. Eller så liker man kanskje å leve litt farlig…

Vel – nå er broddene kjøpt, og testet!


Det ble en nesten 5 km lang gåtur i skogen ved Krigsskolen på Linderud i kveld. Vi gikk mest på sti og turvei, men startet og avsluttet turen i en skiløype. Nuvel, en tidligere skiløype vil jeg vel kanskje si. For hvis man går på ski i disse løypene, så er man en ekstremt overivrig skigåer.


Så selv med isete stier og veier ble denne kveldsturen som en dans på roser! Jeg takker broddene for det – og selvsagt turselskapet: min kjære byråkrat, og vår fine breton Gaia.


Hundeliv

Fornebu i tåke

Men fin søndagstur likevel!


Søndag igjen – og på tide med tur! Denne dagen hadde vi avtalt tur med Loke, broren til Gaia, og hans eiere. Loke hadde aldri sett havet, så Fornebu tenkte vi kunne bli et fint sted å gå tur.

Det viste seg å bli en skikkelig tåkete dag! Så det å se havet var vanskelig. Å se noe som helst av utsikt, var vanskelig. Dessuten var det jo faktisk is på vannet… Så ikke noe hav i sikte.


Jaja, det ble en skikkelig fin tur likevel. Vi avslutta turen med litt lek og moro i hundeparken på Fornebu, der vi blant annet traff en 7 år gammel breton, som hadde blitt adoptert fra Spania.

Vi avsluttet dagen hjemme med en god, sen lunsj (eller luddag, som jeg kaller det… altså en miks – tidsmessig – av lunsj og middag).

Det tok sin tid, men til slutt fant både Loke og Gaia roen. Takket være litt gulrot… 🥕🐶


Hundeliv, Ski

Nye ski!

Skipar nr. 7 er tilført samlingen.


Hvorfor så mange par, kan man jo spørre? Det er jo gøy med ski, sier jeg… Man må jo ha et par til hver anledning! Jeg har 1 par gamle langrennski, 1 par nye felleski, 1 par alpinski/carvingski, 1 par gamle randoski, 1 par nye randoski og 1 par fjellski fra før. Så jeg trengte jo 1 par ski til!

Ok jeg bruker kanskje ikke alle skipar lenger/så ofte… For eksempel husker jeg ikke sist gang jeg brukte mine gamle alpinski. Men de står fremdeles i boden, klare til bruk.

Nå har jeg altså kjøpt et par nye ski (eller, egentlig ga byråkraten og jeg disse til hverandre i julegave, så teknisk sett har jeg FÅTT nye ski…).

Denne gangen ble det jaktski; dvs. fjellski uten stålkanter, for å minimere risikoen for å skade Gaia når vi er på skitur i fjell og skog.


Nye ski krever en testtur!

Så en kveld tidligere i uken kjørte vi inn i Maridalen, og gikk en liten skitur innover i marka. Vi testet også kortfellene, så det var ikke akkurat noe særlig gli, men til gjengjeld var det veldig godt feste oppover!


Og Gaia var som på hennes første skitur: ekstremt villig og overivrig til å trekke… Denne gangen prøvde til og med byråkraten – som er den eneste nordmannen i landet som ikke er født med ski på beina – å holde Gaia mens han gikk på ski, og han klarte det fint, uten å tryne! (Byråkraten påpeker at han vokste opp i Vestfold på 1980 og ‘90-tallet, der det i praksis var snøløse vintre, der blåveisen blomstret i begynnelsen av februar.) Og Gaia klarte til og med å trekke byråkraten… I oppoverbakke! Med kortfeller på skia! Makan til en sterk og sta hund…

Det ble en kort men fin tur i kveldsskogen. Og Gaia fikk kjørt seg – og likte seg godt. Logrende hale på hele turen! Både byråkraten og jeg gleder oss til flere små skiturer med vår lille valp. (Så unge hunder skal ikke trekke så mye, så det vil bare bli noen korte tilvenningsturer med Gaia denne vinteren.)


Friluftsliv, Hundeliv

Winter Wonderland

Oslo gjør seg fortjent av kallenavnet sitt.


«The Winter Capital». Oslo, altså. Slik vår fine hovedstad ser ut, gjør den seg virkelig fortjent til kallenavnet sitt. Det har snødd nesten uavbrutt i to dager, og det er fortsatt minusgrader slik at snøen ligger hvit, ren (relativt…) og luftig.

Helgens «langtur» ble lagt til Lillomarka, uten ski på beina. Vi parkerte ved Lillomarka Arena i Groruddalen, og gikk en blåmerket sti mot Breisjøen. Her var det ingen som hadde gått før oss, så det var virkelig et ekte Winter Wonderland, med urørt og herlig hvit puddersnø så lang øyet kunne se!


Akkurat her hadde ingen av oss gått før. I våres – før vi fikk oss valp – gikk vi en tur til Badedammen, som ligger rett ved Lillomarka Arena, for å rekognosere for hengekøying. Her var det nå en del skiløyper, men heldigvis oppdaget vi en blå-merket sti, og fikk oss en veldig fin oppdagelsesferd i Lillomarka!


Og Gaia storkoste seg… Hun løp og hoppet gladelig på og utenfor stien. Innimellom hadde hun snø helt opp til halsen, ja, hun «druknet» nesten i myk snø! Sjekk ut bilder og videosnutt på Gaias egen Insta-konto! Vanvittig moro å se at hun koste seg sånn, det varmer i hjertet. ❤️

Nesten halvannen time og knapt 3.5 km senere var vi tilbake ved bilen igjen, lykkelige og fornøyde.


Siste nytt
til innboksen din!


Hundeliv, Reise

Utlandsferie

I år feires julen i utlandet. I Sverige.


Det er nå 3 år siden sist vi feiret jul i Sverige. Korona-pandemien har satt en stopper for dette de siste 2 årene, men i år var det altså endelig mulig. Til tross for stengte svenske grenser.


Dalarna hadde i år fått ganske mye snø, i hvert fall i Oslo-målestokk. Flere minusgrader gjorde også at snøen var skikkelig tørr og fin – dette var en veldig gøyal opplevelse for Gaia.

På den første feriedagen ble det litt «sightseeing» – Gaia måtte jo bli kjent med min hjemregion!


Vil du lese mere om Gaias eventyr – eller snarere mine erfaringer som hundeeier? Sjekk ut mine tidligere innlegg her:


Friluftsliv, Turmat

#Trangia_moment

Det svenske stormkjøkkenet som ble verdenskjent.


Mitt første stormkjøkken var et Trangia-kjøkken modell mindre. Dette fikk jeg godt brukt av pappa. Pappa vokste opp i Järpen i Jämtland, ca. 3 mil fra Trångsviken, der Trangia kommer fra. I dag finnes det en liten fabrikksbutikk og et museum her – i tillegg til selve fabrikken.


I slutten av årets sommerferie besøkte vi museet og fabrikksbutikken. Her fikk jeg endelig tak i en ny stekepanne/lokk til mitt nåværende Trangia-kjøkken (modell større), som jeg har vært på jakt etter i drøyt tre år… I tillegg gikk vi «litt» bananas her og kjøpte en god del ekstra stæsj. Gøy!


Så måtte vi selvsagt besøke selve museet også. Her ble vi bedre kjent med historien – og det faktum at Trangia stormkjøkken ser nesten helt likt ut i dag som når det ble lansert i 1951. Siden den gang har selvsagt forbedringer blitt gjort, men disse har gått mer på materialer enn på designet.

Nå må vi bare komme oss ut og kokkelere!


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv, Hengekøying

Topptur i Maridalen

Mellomkollen i Maridalen byr på en fantastisk utsikt!


Planen vår var egentlig å få til «kollerangling» i Maridalsalpene, men min venninne og jeg var nok så overivrige på å komme i gang, at vi ikke leste kartet godt nok – og endte opp med en helt annen tur enn planlagt. Men det ble en superfin tur likevel!


Vi startet turen fra Skar og gikk opp til Øyungen. Her passerte vi Skarselva rett ved demningen, og forsto her at vi hadde startet helt feil for å gå Maridalsalpene. Vi prøvde derfor å komme oss opp i skogen mot Furumokollen herifra, men det viste seg å bli litt for strabasiøst i den tettere og tettere skogen, der terrenget også ble brattere og brattere. Vi hadde tross alt alt ca. 20 kg på ryggen… Så vi snudde og fortsatte i stedet på stien på østre siden av Øyungen.


Stien tok oss via Liggeren og Tømte Gård, og endelig begynte det å gå litt mere konkret oppover. Vårt mål for dagen var Mellomkollen, som visstnok skulle ha en superfin utsikt over Maridalsvannet og Oslofjorden i det fjerne. Og den skuffet ikke!


Vi satte opp camp (hengekøyer), og spiste vår middag (hjemmelaget pastasalat), og nøt utsikten – til det begynte å dryppe litt. Heldigvis hadde vi tarp, og flyttet oss inn under den – og fortsatte praten over litt vin og snacks. En herlig avslutning på dagen og kvelden!


Morgenen etter strålte solen igjen, og etter en rask Real-frokost var tanken å prøve å gå via Maridalsalpene tilbake til Skar. Her klarte vi igjen å drite på draget, og endte opp med å bare gå stien ned til Skar. Men det var en fin tur det også, altså! Skogen man går gjennom er gammel og gir en trolsk stemning. Herlig!

Kort oppsummert: en veldig fin tur i Maridalen!

Og Maridalsalpene er jo der fremdeles, så da får det bli «kollerangling» en annen gang! Nå vet vi mer eksakt hvor startpunktet for den turen er…


Friluftsliv

Trekanten i Rondane – del 3

Sluttspurten på sommerens fjelleventyr.


I mitt siste innlegg om vårt Rondane-eventyr denne sommeren, forteller jeg om de siste dagene – og hva vi hadde med oss i sekkene våre.

Søndag: fra Bjørnhollia til Rondvassbu

Den siste vandreetappen i denne rundturen gikk fra Bjørnhollia og til Rondvassbu gjennom Illmanndalen. Dette er en relativt lett og vakker tur langs en rekke vann, med en diger morene på tvers av dalen.

To ganske slitne kropper gjorde at vi tok det veldig rolig denne dagen og startet ikke å gå før ved 10.30-tiden. Atter en gang stemte værmeldinga – men denne dagen var det sol i stedet for regn! Herlig!

Fjellstøvlene våre var fortsatt våte fra gårsdagens tur, så jeg valgte å teste å gå i mine nye lave fjelljoggesko. Det var litt uvant, men de funket knallbra! Byråkraten sto på og gikk med sine våte støvler… Imponerende!

Vi tok flere pauser og nøt været denne dagen. Turen var ca. 14,8 km lang og tok ca. 6 timer totalt.


Mandag: fra Rondvassbu til Spranget

Igjen ble det sykkeltur. Syntes vi hadde gått nok de siste dagene… Turen tilbake gikk litt raskere enn til, men ellers ikke mye å fortelle om denne etappen. Vel fremme ved Spranget pakket vi inn i bilen, og kjørte tilbake til Oslo – godt fornøyde med sommerens fjelleventyr i vakre Rondane!


Så hva hadde vi i sekkene?

Som nevnt i første innlegget om sommerens fjelleventyr, var dette litt av en luksusfjelltur. Vi gikk med dagstursekker og hadde altså ikke med oss telt eller soveposer. Vi pakket sekkene med følgende stæsj:

  • Vindsekk
  • Førstehjelps-kit
  • Gåstaver
  • Vaffel-liggeunderlag
  • Kart, kompass (hver vår) og GPS inkl. ekstra batterier
  • Mobil og lader (og kabel til Garmin-klokkene våre, samt en powerbank på 20.000mAh)
  • Camelbak
  • Jetboil og liten gassboks
  • Termos, snyltekopp og spork
  • Real turmat (1 pose hver)
  • Kaffeposer/solbærtoddypulver
  • Dunjakke
  • Fleecejakke
  • Shorts
  • Ullstilongs og ulltrøye med lange armer
  • Ull-T-skjorter
  • Fjellbukse
  • Badetøy (ble ikke brukt, gitt…)
  • Undertøy og ullsokker
  • Caps, lue, hals og hansker
  • Fjellstøvler og joggesko
  • Flip-flops
  • Toalettmappe

Sekken min veide ved start 11,7 kg og byråkraten sin veide 14,5 kg.


Fikk du lest de andre innleggene om Trekanten i Rondane? Hvis ikke kan du klikke videre og lese de her:


Siste nytt
til innboksen din!