Jeg har blitt en gammel dame og har kjøpt meg brodder!
Men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke angrer et sekund! Slik vinteren er nå – med is og ekstremt hardt pakka snø som nesten er is – overalt; på plener, gangveier, fortau og ikke minst på skogsstier og turveier!
Det er galskap å bevege seg rundt uten brodder eller piggsko nå. Eller så liker man kanskje å leve litt farlig…
Vel – nå er broddene kjøpt, og testet!
Ingen brudd ved bruk av brodd!
Det ble en nesten 5 km lang gåtur i skogen ved Krigsskolen på Linderud i kveld. Vi gikk mest på sti og turvei, men startet og avsluttet turen i en skiløype. Nuvel, en tidligere skiløype vil jeg vel kanskje si. For hvis man går på ski i disse løypene, så er man en ekstremt overivrig skigåer.
Ikke akkurat trikkeskinner…
Så selv med isete stier og veier ble denne kveldsturen som en dans på roser! Jeg takker broddene for det – og selvsagt turselskapet: min kjære byråkrat, og vår fine breton Gaia.
Skeive skilt.Skuer ut over byen.Den som venter på noe godt…Mere spøkelsesskog enn trollskog…
Søndag igjen – og på tide med tur! Denne dagen hadde vi avtalt tur med Loke, broren til Gaia, og hans eiere. Loke hadde aldri sett havet, så Fornebu tenkte vi kunne bli et fint sted å gå tur.
Det viste seg å bli en skikkelig tåkete dag! Så det å se havet var vanskelig. Å se noe som helst av utsikt, var vanskelig. Dessuten var det jo faktisk is på vannet… Så ikke noe hav i sikte.
Sitte pent på den svære steinen.Snuse litt på flytebrygga.Ikke noe hav i sikte. Bare is så langt øyet kan se. Og det var ikke langt denne søndagen.
Jaja, det ble en skikkelig fin tur likevel. Vi avslutta turen med litt lek og moro i hundeparken på Fornebu, der vi blant annet traff en 7 år gammel breton, som hadde blitt adoptert fra Spania.
Vi avsluttet dagen hjemme med en god, sen lunsj (eller luddag, som jeg kaller det… altså en miks – tidsmessig – av lunsj og middag).
Det tok sin tid, men til slutt fant både Loke og Gaia roen. Takket være litt gulrot… 🥕🐶
Nei, du ser ikke dobbelt. Loke til venstre og Gaia til høyre – siblings in crime…
«The Winter Capital». Oslo, altså. Slik vår fine hovedstad ser ut, gjør den seg virkelig fortjent til kallenavnet sitt. Det har snødd nesten uavbrutt i to dager, og det er fortsatt minusgrader slik at snøen ligger hvit, ren (relativt…) og luftig.
Helgens «langtur» ble lagt til Lillomarka, uten ski på beina. Vi parkerte ved Lillomarka Arena i Groruddalen, og gikk en blåmerket sti mot Breisjøen. Her var det ingen som hadde gått før oss, så det var virkelig et ekte Winter Wonderland, med urørt og herlig hvit puddersnø så lang øyet kunne se!
Winter Wonderland i Lillomarka.
Akkurat her hadde ingen av oss gått før. I våres – før vi fikk oss valp – gikk vi en tur til Badedammen, som ligger rett ved Lillomarka Arena, for å rekognosere for hengekøying. Her var det nå en del skiløyper, men heldigvis oppdaget vi en blå-merket sti, og fikk oss en veldig fin oppdagelsesferd i Lillomarka!
Influencer in the wild.Fotomodellen.
Og Gaia storkoste seg… Hun løp og hoppet gladelig på og utenfor stien. Innimellom hadde hun snø helt opp til halsen, ja, hun «druknet» nesten i myk snø! Sjekk ut bilder og videosnutt på Gaias egen Insta-konto! Vanvittig moro å se at hun koste seg sånn, det varmer i hjertet. ❤️
Nesten halvannen time og knapt 3.5 km senere var vi tilbake ved bilen igjen, lykkelige og fornøyde.
Høsten tok meg litt med storm – helt plutselig var jeg tilbake i full jobb, og helt plutselig hadde vi fått en valp i hus. Det ble med andre ord lite tid til overs til trening…
I september loggførte jeg totalt 10 økter. 3 av disse var styrkeøkter med min PT, så da ble jeg i hvert fall pisket… De resterende var korte gåturer (den lengste på 3 km), de fleste med Gaia. Så jeg kan vel konkludere med at september måned ikke akkurat var min beste treningsmåned!
Vi venter på bussen i Oslo. Sosial trening er viktig!
Fuglekikkiking ved Hovindammen.
På tur ved Øvresetertjern.
Så kom oktober, og vår skjønne bretonvalp trenger mere stimuli, blant annet flere og lengre turer, i tillegg til turer som inkluderer sosial trening; som steder hun ikke har vært før – parker, mere bymiljø, kjøre lokaltransport, skogsturer osv. Jeg bestemte meg for å logge alle turer på Strava, korte og lange, uansett.
I tillegg meldte jeg meg på «October Walking Challenge» på Strava. Denne utfordringen gikk ut på å gå totalt 50 km i løpet av oktober måned. Takket være Gaia, og alle turene hun tar meg med på, var ‘challenge completed’ allerede 9. oktober! Totalt loggførte jeg 154 km gåing i oktober.
Denne måneden gjennomførte jeg også Silva Night Run igjen (les gjerne innlegget om fjorårets løp). I år, som i fjor, er dette det eneste ‘fysiske’ løpet jeg har vært med på, ellers har jeg deltatt på virtuelle løp. Før årets løp var jeg spent og nervøs, fordi jeg ikke hadde løpt en meter siden 28. august… Men det gikk over forventning bra, og jeg kom i mål på nesten samme tid som i fjor!
Jeg takker Gaia for alle gåturene som nok har gjort at formen ikke totalt har forsvunnet. 🐶❤️
… og den strekker seg jo langt utenfor Oslos grenser!
Jeg har alltid vært glad i marka, og har brukt den mer og mer, siden jeg flyttet til Norge og Oslo. Jo lengre jeg har bodd her, jo gladere har jeg blitt i marka!
Etter at Gaia kom inn i livet til byråkraten og meg, har marka blitt brukt flittig. Og ikke bare Oslomarka! Vi har vært masse rundt i Maridalen, Lillomarka, Østmarka og Nordmarka – men har også tatt turen til skogene utenfor Oslo kommunes grenser.
Som i går.
Oldtidsveien i Svartskog.
Juno og Gaia koser seg!
Da ble vi invitert med av Juno, en 10 måneder ung ridgeback (eller, det var vel eierne hennes som inviterte…), på en orienteringstur i skogene rundt Svartskog. Dette var en superfin opplevelse både for hunder, barn (ja, Juno sine eiere har to barn) og voksne!
En velfortjent pause.
Vi fant hele fem poster. De gjemte seg på koller, ved svære steiner og i myrmark. En artig aktivitet som ga mersmak!
To av postene!
Det ble en strålende fin dag. Ikke bare ble det fin sosialiseringstrening med en annen hund (som vi har truffet før), men det ble både løping fritt og i bånd i skogen, og trening på lydighet. Og ikke minst en lang, fin tur i skogen – på og utenfor sti!
Mellomkollen i Maridalen byr på en fantastisk utsikt!
Planen vår var egentlig å få til «kollerangling» i Maridalsalpene, men min venninne og jeg var nok så overivrige på å komme i gang, at vi ikke leste kartet godt nok – og endte opp med en helt annen tur enn planlagt. Men det ble en superfin tur likevel!
Kart over Maridalsalpene.
Sååå klar for tur!
Vi startet turen fra Skar og gikk opp til Øyungen. Her passerte vi Skarselva rett ved demningen, og forsto her at vi hadde startet helt feil for å gå Maridalsalpene. Vi prøvde derfor å komme oss opp i skogen mot Furumokollen herifra, men det viste seg å bli litt for strabasiøst i den tettere og tettere skogen, der terrenget også ble brattere og brattere. Vi hadde tross alt alt ca. 20 kg på ryggen… Så vi snudde og fortsatte i stedet på stien på østre siden av Øyungen.
Demningen ved Øyungen.
Offroad hiking…
Stien tok oss via Liggeren og Tømte Gård, og endelig begynte det å gå litt mere konkret oppover. Vårt mål for dagen var Mellomkollen, som visstnok skulle ha en superfin utsikt over Maridalsvannet og Oslofjorden i det fjerne. Og den skuffet ikke!
Kalven.
Liggeren Gård.
Helt på (bringe)bærtur…
Tømte Gård.
Vi satte opp camp (hengekøyer), og spiste vår middag (hjemmelaget pastasalat), og nøt utsikten – til det begynte å dryppe litt. Heldigvis hadde vi tarp, og flyttet oss inn under den – og fortsatte praten over litt vin og snacks. En herlig avslutning på dagen og kvelden!
Camp på Mellomkollen.
Morgenen etter strålte solen igjen, og etter en rask Real-frokost var tanken å prøve å gå via Maridalsalpene tilbake til Skar. Her klarte vi igjen å drite på draget, og endte opp med å bare gå stien ned til Skar. Men det var en fin tur det også, altså! Skogen man går gjennom er gammel og gir en trolsk stemning. Herlig!
Kort oppsummert: en veldig fin tur i Maridalen!
Og Maridalsalpene er jo der fremdeles, så da får det bli «kollerangling» en annen gang! Nå vet vi mer eksakt hvor startpunktet for den turen er…
Morgenstund…
Trolsk skogsstemning.
Dette er brua man skal gå over ved starten, for å gå Maridalsalpene… Vi avsluttet med den i stedet.
Selv om juli har vært en relativt aktiv måned totalt sett, kan jeg vel neppe si at sommerkroppen ble slik jeg kanskje hadde ønsket.
Jeg får ta sikte på vinterkroppen i stedet (og satser på at det blir flere skiturer den kommende vinteren).
Strava-statistikk for juli måned.
Det som har vært digg med denne måneden er først og fremst at byråkraten endelig kan bruke tommelen sin til morsomme aktiviteter igjen (les: sykling). Ergo har det blitt litt terrengsykling i løpet av ferien; både i Vestfold og i Sverige.
Terrengsykling i Tønsberg og fjelltur i Rondane.
Den andre favorittaktiviteten i juli var fjellturen i Rondane. Herlig å endelig få brukt kroppen under lengre økter.
I tillegg har det vært noen gå- og løpeturer. En av de siste løpeturene fikk jeg i Sverige – sammen med mine søsken. Endelig en «ekte» søskenjogg, altså fysisk denne gangen – ikke virtuell. ❤️
I mitt siste innlegg om vårt Rondane-eventyr denne sommeren, forteller jeg om de siste dagene – og hva vi hadde med oss i sekkene våre.
Søndag: fra Bjørnhollia til Rondvassbu
Den siste vandreetappen i denne rundturen gikk fra Bjørnhollia og til Rondvassbu gjennom Illmanndalen. Dette er en relativt lett og vakker tur langs en rekke vann, med en diger morene på tvers av dalen.
To ganske slitne kropper gjorde at vi tok det veldig rolig denne dagen og startet ikke å gå før ved 10.30-tiden. Atter en gang stemte værmeldinga – men denne dagen var det sol i stedet for regn! Herlig!
Fjellstøvlene våre var fortsatt våte fra gårsdagens tur, så jeg valgte å teste å gå i mine nye lave fjelljoggesko. Det var litt uvant, men de funket knallbra! Byråkraten sto på og gikk med sine våte støvler… Imponerende!
Vi tok flere pauser og nøt været denne dagen. Turen var ca. 14,8 km lang og tok ca. 6 timer totalt.
Herlig siste dag i vakre Rondane
Mandag: fra Rondvassbu til Spranget
Igjen ble det sykkeltur. Syntes vi hadde gått nok de siste dagene… Turen tilbake gikk litt raskere enn til, men ellers ikke mye å fortelle om denne etappen. Vel fremme ved Spranget pakket vi inn i bilen, og kjørte tilbake til Oslo – godt fornøyde med sommerens fjelleventyr i vakre Rondane!
Fornøyde fjellsau
Fornøyd fjellrype
Så hva hadde vi i sekkene?
Som nevnt i første innlegget om sommerens fjelleventyr, var dette litt av en luksusfjelltur. Vi gikk med dagstursekker og hadde altså ikke med oss telt eller soveposer. Vi pakket sekkene med følgende stæsj:
Vindsekk
Førstehjelps-kit
Gåstaver
Vaffel-liggeunderlag
Kart, kompass (hver vår) og GPS inkl. ekstra batterier
Mobil og lader (og kabel til Garmin-klokkene våre, samt en powerbank på 20.000mAh)
Camelbak
Jetboil og liten gassboks
Termos, snyltekopp og spork
Real turmat (1 pose hver)
Kaffeposer/solbærtoddypulver
Dunjakke
Fleecejakke
Shorts
Ullstilongs og ulltrøye med lange armer
Ull-T-skjorter
Fjellbukse
Badetøy (ble ikke brukt, gitt…)
Undertøy og ullsokker
Caps, lue, hals og hansker
Fjellstøvler og joggesko
Flip-flops
Toalettmappe
Sekken min veide ved start 11,7 kg og byråkraten sin veide 14,5 kg.
Fikk du lest de andre innleggene om Trekanten i Rondane? Hvis ikke kan du klikke videre og lese de her:
I sist innlegg skrev jeg om de første to dagene på vår vandring gjennom Rondane. Her kommer fortsettelsen.
Lørdag: fra Nedre Dørålseter til Bjørnhollia via Høgronden
Dagens etappe visste vi at skulle bli lang, så vi spiste en tidlig frokost og kom oss av gårde. Planen var å gå via Høgronden, en av 2000-meterstoppene i Rondane, og en topp jeg ikke hadde vært på før.
Værmeldinga så ikke noe særlig ut, det skulle regne stort sett hele dagen, og det kunne bli vindkast på ca. 10 m/s. Været var faktisk ikke så verst den første timen, men så begynte det å dryppe. Og så ble det bare mer og mer regn. Attpåtil ble det mere vind. Akkurat som værmeldingen hadde spådd. Søren.
For en dag det ble… Gjennomvåte ble vi, med hvert vårt basseng i hver fjellsko (ja, det rant fra innsiden ned i våre vanntette sko… trivelig!). Ekstreme vindkast – langt mer enn spådd. Men vi beit tennene sammen og karret oss videre.
Og vi kom oss til topps på Høgronden (2118 moh) – men så bare ertesuppe. Ingen lang photo session her, vi satte i stedet ny kompasskurs, fant stien og gikk raskt nedover på andre siden.
Høgronden (2118 moh)
Putting on abrave face
Steinbua fra 1882
En pust i bakken på vei ned
Vår lille reddende engel ble en gammel steinbu, som lakk som en sil, men den ga i hvert fall ly for vinden. Her fikk vi fyrt opp Jetboilen og spist litt nydelig Real Turmat (byråkratens favoritt: Kylling i karri) før turen sakte men sikkert gikk nedover igjen.
10 timer tok det, ganske nøyaktig. Og nesten 23 km totalt. Gjett om dusjen på Bjørnhollia var digg?? Og om maten og pilsen smakte bra? Ja, det var heaven on earth.
Bjørnhollia – endelig!
Høydekurven fra turen
Det er mulig å droppe toppturen på denne etappen, og da gå gjennom Langglupdalen til Bjørnhollia i stedet. Denne turen er noe kortere, i hvert fall i antall timer.
I mitt neste innlegg forteller jeg om den siste etappen, og hva vi hadde i sekken. Følg med!
I romjula bestemte byråkraten og jeg oss for å gå Trekanten i Rondane på fjellski i påsken. Dette ble som kjent ikke noe av, og reservasjonene på hyttene vi hadde booket overnatting på ble flyttet til sommeren.
Nå er endelig helgen her – og vårt Rondane-eventyr kan begynne!
Turen var planlagt å gå fra torsdag til mandag, der torsdagen og mandagen var transportdager – fra og til Oslo med bil, og til og fra Rondvassbu på sykkel. Videre hadde vi som nevnt booket overnatting på hyttene, attpåtil med dobbeltrom og middag. Dette ville altså bli litt av en luksusfjellferie!
Siden hverken telt eller sovepose skulle med på tur denne gangen, trengtes bare dagstursekkk. Kommer tilbake til hva vi hadde i pakket med oss i et senere innlegg.
Torsdag: fra Spranget til Rondvassbu
Denne turen har jeg tatt før – flere ganger, både til fots og med sykkel. Vi leide sykler denne gangen, da jeg ærlig skal innrømme at denne turen er kjedelig å gå – nesten 7 km på grusvei.
Ved parkeringa på Spranget står det stort sett alltid mange sykler. Nytt siden sist jeg var her, var at syklene ikke er låst lenger, men man må i stedet vippse leiekostnaden til Rondvassbu.
Vel fremme på Rondvassbu, sjekket vi inn og spiste en veldig god middag på hytta.
Ifølge Google maps tar det 26 min å sykle.
Ifølge Garmin/Strava tok det 38 min å sykle.
Fredag: fra Rondvassbu til Øvre Dørålseter
Etter frokost startet dagen med båttur på Rondvatnet! I akkurat denne delen av Rondane har jeg ikke vært før, så vi tråkket her på ukjent mark. Spennende!
Grunnet korona gikk ikke båten med rutetider denne sommeren, men det var mulig å forhåndsbestille båttur et par dager i forveien. Det gjorde vi!
Vel fremme i andre enden av Rondvatnet, var planen å gå via Rondvassdalen, Bergedalen og Dørålen. Vi oppdaget etterhvert at vi faktisk gikk vinterruta, men det var likevel en T-merka og synlig sti – og vi var attpåtil helt alene, hele dagen!
Dette ble en relativt kort dag, men jeg synes det var fint å starte en vandretur litt lett, for å så bygge det opp de følgene dagene. Turen denne dagen ble nokså lang likevel – 13,4 km på drøyt 4,5 timer.
Vel fremme på Øvre Dørålseter ble vi godt tatt imot av vertskapet og tok en velfortjent pils i sola på terrassen. Senere på kvelden spiste vi en nydelig middag, og avsluttet kvelden med å spille litt spill i peisestuen.
Følg med på neste innlegg – da fortsetter ferden gjennom vakre Rondane!
Byråkratfrue.no 