Friluftsliv, Reise

Tilbakeblikk: Kungsleden 2013

Heldige meg har vært på noen fantastiske fjellturer. Denne gang vil jeg gjerne dele et herlig minne fra svenske Kungsleden.


Kungsleden er Sveriges lengste fjellrute med sine ca. 440 km. Den strekker seg fra Abisko i nord til Hemavan i sør. Å gå denne turen var en drøm i mange år, og for 7 år siden ble drømmen virkelighet – selv om jeg og venninnene mine bare gikk 84 km av strekningen.


Ruten

Vi startet i Abisko, med ca. 26 kg på ryggen. Mat, klær, telt og annet utstyr ble båret med hele veien. Det føltes tungt i starten, men ruten var fin og enkel så man ble fort ganske vant til den tunge sekken. Uansett ville vi jo ikke løpe – det beste med å gå i fjellene er jo å gå sakte og ta inn alle inntrykkene i de vakre omgivelsene.

Turen gikk videre innover i fjellverdenen, og da kom myggene. Veldig irriterende! På hver eneste lille pause ble det nesten til en konkurranse over hvem som laget den morsomste koreografien av mygg-dansen… Hahaa 🙂

Været ble dårligere og vi var søkk våte da vi kom frem til Alesjaure, vårt andre delmål for turen. Her satte vi opp telt ved en liten hytte, og tok en rask dukkert i «jåkken» (elv av brevann) før en deilig tur i vedfyrt badstue. Flott avslutning på dagen!


På dag tre var planen å sette opp camp ved Kungsledens høyeste punkt, Tjäktapasset på 1150 moh. Planen ble fulgt til punkt å prikke og jeg vil nok si nå i etterkant, at dette var nok den absolutt beste teltplassen på hele turen. For en utsikt!

Dagen etter våknet vi til strålende vær og nøt morgenen, før vi startet dagens tur. Det ble en relativt kort og lett dag, i fantastisk vakre omgivelser. Vi gikk bare 9 km den dagen, den korteste av alle etappene, og godt var det – vi begynte å kjenne på kroppen at vi hadde båret tunge sekker noen dager!

Den femte dagen var en lang og tung dag. Fra Sälka, der vi sov natten før, hadde vi lest om en snarvei som ville gjøre etappen noe kortere, og dermed var det mulig å gå helt til Kebnekaise Fjällstation, for å få en hviledag der. Snarvei my ass… Dette var en dårligere og vanskeligere sti, med flere høydemetre… Jaja. Det svenske ordtaket «genvägar äro senvägar» popper opp i hodet mitt…
MEN – vi klarte det. 23 km senere og uendelig mange timer, var vi endelig på Kebnekaise Fjällstation og fikk satt opp teltet under noen flotte fjellbjørketrær. Vi nøt både badstue, middag og øl inne på hytta den kvelden – vel fortjent!

Vi fikk så vår etterlengta hviledag.


Toppstøtet

Og på den syvende dagen… (Bibelske referanse bør man være varsom med, mener byråkraten, men det er vel ikke akkurat skapelsen vi snakker om her…) Var det jammen ingen hviledag!
Dette var dagen med stor D – dagen for Toppturen med stor T:
Vi skulle på toppen av Sveriges høyeste fjell – Kebnekaise.
Vi valgte å gå en guidet tur via den Östra leden; den kortere men mer krevende ruten til topps. Langs ruten var det mye variasjon; bratte bakker, fosser, brevandring og klatring på Via Ferrata. Lykke! 🙂

Værmessig var vi utrolig heldige. Perfekte forhold!
10 timer og 1400 høydemeter senere var vi tilbake på Kebnekaise Fjällstation – meget stolte. For en dag!


Siste dagen på vårt Kungsleden-eventyr. Vi tok helikopter ut til sivilisasjonen igjen… Følte at det var vi faktisk verdt! Så i stedet for å gå 19 km til Nikkaloukta var vi fremme på noen få minutter. Og fikk jo en fantastisk flytur med strålende utsikt på kjøpet!

Å gå Kungsleden er en av de beste naturopplevelsene jeg har hatt. Anbefales!


Innlegget er redigert fra mitt gamle innlegg på Jentesportbloggen fra august 2013.


Friluftsliv, Hengekøying

Ufrivillig bypåske

Det er skjærtorsdag og påsken er i gang for alvor. Uten fjell i år.

Hver påske så lenge jeg kan huske (unntatt min første påske i Norge i 1999 og en påske som barn når hele familien var syk, noe jeg ikke husker…) har jeg reist til Åre for fjell, ski og familiekos.

Mimrer tilbake fra påskene 2011, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019.
Og 2020 – innendørs med Monopol, TV og vin.


I år var vi pålagt bypåske

Jeg kom dog på den geniale idéen om å dra ut i marka på overnattingstur, da får man jo i hvert fall litt distanse til byen! Og føle litt villmark rundt seg, tenkte jeg. Bare det at omtrent hele Oslos befolkning hadde tenkt akkurat samme tanke… så villmarksfølelsen langt inne i Østmarka ble raskt gjort om til en følelse av campingplass, der bikkjer løp fritt (har absolutt ikke noe imot hunder, men det er faktisk båndtvang…), unger skrek på mamma (er glad i barn også, faktisk…) og kanopadlere hadde forstyrrende boomblaster på (og liker musikk, men vil gjerne høre på naturen når jeg er i den!)…

Byråkraten hang seg opp i at camping-naboen tok med seg flere nedfalls trær til bålet sitt. «Dette er vel biotop for mange trua dyrearter?» Selv tok vi bare kvister (og medbrakt ved) til bålet vårt i vannkanten.

Selv om vi ikke akkurat var alene, ble det en meget vellykket tur i marka!
Vi koste oss masse med kanopadling i nydelig vær, et godt måltid tillaget på bål og stormkjøkken, og uventet besøk av et par ender.

Resten av påsken ble tilbragt i byen, men med noen turer ut, masse god mat og ikke minst masse brettspill… og facetime med familien!