Friluftsliv, Mat

Mat på tur #3

Kan man lage Spaghetti Carbonara når man er på tur? Selvsagt!


På en av fjellturene vi var på i sommer (Besseggen) bestemte vi oss for å lage pasta! Men som nevnt i et tidligere turmat-innlegg, er det lov å jukse litt når man lager mat på tur… Man har jo ikke akkurat et fullt utstyrt kjøkken!

Juksinga denne gang besto i at vi ikke laget pasta fra bunn av… Men – vi kjøpte selvsagt fersk pasta til turen! Vi hadde også med oss litt ekstra kokkeleringsutstyr denne gangen: en skikkelig stekepanne, en stor nok kasserolle, en bolle, visp, tregaffel og rivjern.


Øvrige ingredienser:

  • bacon
  • egg
  • parmesan
  • salt
  • pepper

Selvsagt ikke noe fløte. Fordi «there is no cream in carbonara», som byråkraten alltid sier.

Baconet ble stekt i stekepanna, og eggene ble vispet i bollen. Når baconet var ferdig kokte vi pastaen – med fersk pasta tar jo dette kun noen få minutter. Så var det bare å røre sammen pasta, egg og bacon… Servere og så rive parmesan over, og til sist smaksette med salt og pepper etter eget smak og behag.


Eneste minus denne dagen var egentlig vinden, som gjorde at maten fort ble kald!
Men smaken var der – dette ble helt nydelig!

Liker du temaet «mat på tur»? Les gjerne mine tidligere innlegg:


Aktivitet og trening, Friluftsliv

Kos på Kongsberg

Denne helgen var for lengst holdt av til fjelltur sammen med en venninne. Det ble en god miks av fjell, løping, hjemmespa og ikke minst latter og moro!


Mens byråkraten er på elgjakt, danser Byråkratfruen på bordet! 💃🏻🤣

Kanskje ikke helt slik – men helgen i Kongsberg ble fylt med etterlengtet venninne-sprell. Min gode venninne Kari Anne flyttet til Kongsberg fra Oslo for en stund siden, og dessverre har vi ikke sett hverandre så ofte som man vi kunne ønsket. Derfor var det ekstra stas med en hel helg med kvalitetstid! 🤩

Fredagen gikk til matlaging og skravling – og litt halvveis planlegging av resten av helgen. 


Når så lørdagen kom, våknet vi til bedre vær enn spådd. Det ga oss mer energi! Etter en god og lang frokost pakket vi sekkene og kjørte avgårde. Målet var Styggemann, 872 moh. ⛰

Det ble en kjempefin dag! Vi hadde opphold og flott utsikt hele dagen, og koste oss skikkelig. Det ble mange små omveier grunnet ekstremt vått underlag: stort sett alle stier hadde blitt til bekker, bekker hadde blitt til små elver og myrer til mindre vassdrag… Ellers var stiene ekstra gjørmete. Men vi ga oss ikke og kom oss til topps og tilbake! 🥳

Vi klarte akkurat å sette oss i bilen før det begynte å regne. Flaks! Vi rakk også akkurat ølsalget – kl. 17.59.43 ble ølen betalt. Flaks igjen! Vi kunne jo ikke gå glipp av en liten «After Hike» hjemme i stua, med pils, snacks og peis!  🍻🔥

Resten av kvelden ble dedikert til matlaging, gode samtaler og latter, lytting og synging til Power Ballads fra 90-tallet, film og fotpleie. En skikkelig jentekveld! 👯‍♀️


Søndagen startet med en deilig brunsj og avslapping, og de gode samtalene fortsatte over kaffe/tekoppen. Så tok Kari Anne meg med på en deilig joggetur i Gamlegrendåsen; skogen rett bak der hun bor. Det ble en veldig fin tur – men også veldig våt… 😅😱

For en herlig helg! Mer av dette – det er så viktig å bruke tid på de gode menneskene man har i livet sitt! Gleder meg til neste gang.  ❤️


Aktivitet og trening, Friluftsliv

Via ferrata Hemsedal

Det var lenge siden jeg klatret en via ferrata. Byråkraten på sin side hadde aldri vært i nærheten av en. Så vi grep sjansen da vi var i Hemsedal!


Via ferrata er et italiensk ord og er oversatt til engelsk med «Iron road» og til tysk med «Klettersteig». Til norsk kan det oversettes med «klatresti» eller «jernsti», men det omtales ofte som «klatresti med wire» (fra Wikipedia).

Hemsedal sin via ferrata er en av de aller første i Norge. Den ble bygget allerede i 2005 og går i tre deler oppover fjellsiden til Vesle Røgjin, 1260 moh.


Turen opp var kjempemorsom! Her var det mulig å bruke mye av fjellet, både til å gå/stå på og til å få gode grep. Noen steder var det litt vanskeligere, men det er jo bare artig å få bryne seg litt! På et sted var det er kort parti som var ganske luftig, og i tillegg måtte man henge ut/bakover – her kjente jeg adrenalinet pumpe! Det var deilig å klatre litt igjen – altfor lenge siden sist.

Her har jeg klippet sammen en liten video fra klatreturen – men merk at det denne gangen var det kun byråkraten som filmet, og dette ble kanskje litt for avansert for ham. Han er jo tross alt antikkhistoriker av utdanning og legning… «Jeg liker best penn og papir. Og aller helst fjærpenn og papyrus.» sier byråkraten snurt.


Har du lyst å teste denne turen? Her kan du lese mere om via ferrata Hemsedal.

Vil du lære mer om via ferrata i Norge, har Magasinet UTE laget en reportasje om via ferrataer i Norge – den kan du lese her. Jeg har selv gått flere av disse (Loen, Straumsfjellet, Trolltunga), men det er også flere jeg ikke har prøvd enda! Byråkraten forsøker å lure meg tilbake til Vestfold og en via ferrata på Tjøme – men vi får se. Artikkelen er fra i fjor høst, så det kan selvsagt ha kommer til flere via ferrataer etter det! 🤗


Aktivitet og trening

Push-bike i Hemsedal

Jeg er nok egentlig for heisbasert sykling. Men nå har jeg i hvert fall testet ekte push-bike!


Første gangen jeg egentlig hørte om begrepet push-bike var tidligere i sommer, da byråkraten syklet sammen med en kompis i Skeikampen. Der er det ikke tilrettelagt for heisbasert stisykling, så de måtte gå med syklene opp fjellet for å så sykle på fine stier nedover.

I Hemsedal er det heller ikke tilrettelagt for heisbasert sykling i større grad – enda. Det jobbes med det, og fra juni neste år vil det finnes en helt ny og drøyt 8 km lang flytsti! Det gledes! 🥳
Har man lyst til å sykle på sti på og nedover fjellet i Hemsedal per i dag, er det altså push-bike som gjelder for å komme seg opp. Minimum 600 høydemeter! Det er et slit… 😅


Vel på toppen, der stien skulle starte, fikk vi endelig en liten pust i bakken. Byråkraten hadde funnet «Sollausstien» på trailguide.net, og det var den vi tenkte å prøve oss på. Den startet ganske fint, men vi oppdaget raskt at nivået på denne stien var langt over våre stisyklingskills og enda lenger utenfor vår komfortsone… Med tunge lår og såre legger etter push-bike-turen opp, ble denne sti rett og slett litt for hard for oss. Men vi kom oss ned og fikk syklet relativt mye på stien (jeg leide sykkelen min en god del…) før vi valgte å ta resten via grusveien i skiløypa. 🚵🏻‍♀️

Vi var ute i totalt 3.5 timer og fikk dermed masse frisk fjelluft – deilig! 🤗

Vi avsluttet med After Bike med noe godt i glasset på Pool Club på Fyri Resort i strålende sol. «Vel fortjent, spør du meg», sa byråkraten. ☀️


Friluftsliv

Rusletind eller Rasletind?

Etter at ha lest beskrivelsen av turen opp til toppen av Rasletind, lurte jeg egentlig på hvorfor den ikke heter Rusletind. Men så gikk jeg den.


På beskrivelsen høres turen nemlig ut som en barnevennlig rusletur. Men jeg har etterhvert begynt å skjønne at man ikke kan stole helt på disse beskrivelsene, og i hvert fall ikke på tidsangivelsene.

Nå skal det sies at vi gikk Rasletind dagen etter en skikkelig langtur, men likevel – jeg ville neppe kalt dette en spesielt barnevennlig tur, og her er hvorfor:

  • Den er lenger enn forventet, og har i tillegg en skikkelig luretopp. Eneste positive med denne luretoppen er at det er enda en 2000-meters-topp (om man nå samler på 2000-meters-topper)…
  • En stor del av turen er ur, og da mener jeg svære steinblokker i tillegg til «vanlig» ur, som kanskje ikke alltid er så lett å gå i for barn.
  • Man må vade over en svær foss, her måtte vi trå til og hjelpe andre med å komme over (og selv synes jeg den var litt småskummel å forsere)!


Men – en fin tur ble det til slutt, selv med ømme muskler, og spesielt ømme føtter, fra dagen før. Slitne kom vi til topps, og ned igjen!


I år har jeg endelig fått kompensert for at det ble null fjellturer i fjor sommer! Nå ser jeg frem til en høst med flere fjelleventyr. 🤩

Les gjerne om min fjellsommer i tidligere innlegg:


Friluftsliv

Norges topp nr. 7

Endelig enda en på listen over Norges 10 høyeste topper i boks. Surtningssue – du rokker!


Norge har noen fantastisk flotte fjell, og det er noe spesielt med å komme over 2000 meter over havet, og se ut over fjellheimen. Følelsen av å være «på toppen av verden» er magisk. ✨

På toppen av Surtningssue, 2368 moh, 31. juli 2020.

Lenge har jeg hatt en drøm om å bestige de 10 høyeste toppene i landet. En av de første 2000-meterstoppene jeg var på, var faktisk Norges desidert høyeste: Galdhøpiggen. Da gikk jeg den også på «riktig» måte, fra Spiterstulen. (Jeg har også vært der på ski, flere år senere, men da gikk jeg fra Juvasshytta). ✌️

Glittertind (2 ganger), Store Skagastølstind og Veslpiggen er også i boks. 🤓


Fire glade og friluftselskende jenter på tur – hva kan gå galt? Egentlig ikke noe. Unntatt at vi klarte å ikke se stien vi skulle ta av på for å gå over Raudhamra opp til toppen. 🙈 Så da ble det til at vi gikk den litt drøye Memurudalen begge veier… Men det ble absolutt en spektakulær tur uansett, og for en belønning det var å komme på toppen! 🥰

Så nå er altså også Surtningssue beseiret! Og for en tur det var… Varmt, strålende sol, og stort sett vindstille. Kan man ønske mer? 🤩🙏


Norges 10 høyeste fjell er:

  1. Galdhøpiggen, 2469 moh
  2. Glittertind, 2457 moh (nå 2452 moh – redigert 22. september 2020)
  3. Store Skagastølstind, 2405 moh
  4. Store Styggedalstind, 2387 moh
  5. Store Skardstinden, 2373 moh
  6. Veslpiggen, 2369 moh
  7. Surtningssue, 2368 moh
  8. Store Memurutinden, 2366 moh
  9. Gjertvasstind, 2351 moh
  10. Sentraltind, 2348 moh


Friluftsliv

Besseggens tøffe lillebror

Selvsagt var det ikke nok å gå Besseggen. Måtte jo også gå Knutshøe (andre gang for min del), når vi først var i området!


Det var ikke bare vi som tenkte å gå Knutshøe denne dagen… Parkeringsplassen var smekkfull, og det var biler parkert laaaangt langs veien, i begge retninger. Men vi fikk plass, parkerte, og begynte å gå.


På denne turen spiser man høydemeter ganske raskt, og det er morsom klyving underveis. Mye morsommere enn på Besseggen! 🤩

I dag var det som sagt mange som valgt å ta denne turen, og det ble selvsagt kø ved første klyving. Men, men, skam den som gir seg! Været var helt nydelig med strålende sol og nesten null vind!


Det er litt opp og ned også på denne turen, men ikke så mye som på Besseggen. Og vel oppe på toppen – men også underveis på turen – er det utrolig flotte vyer, med mange «Insta moments» («Kodak moment», mener byråkraten – uten å synes at det er gammeldags på noen måte.)


Returen denne gangen gikk via Leirungsdalen. Sist gang gikk jeg tur/retur samme rute, så det var gøy å prøve den litt lengre ruten denne gangen. Men det var et rent mygg- og knotthelvete langs elven i dalen, så da var det bare å speede opp tempoet for å unngå å bli spist opp..! 🦟😱


Les gjerne om min tur over Besseggen dagen før vi gikk Knutshøe, og turen til Kjeragbolten tidligere i sommer!


Friluftsliv

Jotunheimen leverer!

Norgesferien fortsetter. Det var nå på tide med en skikkelig klassiker i den vakre fjellheimen: Besseggen. For fjerde gang…


Denne uken pakket vi telt og fjellstæsj igjen, og kjørte av gårde til østre Jotunheimen, sammen med en venninne. Hverken hun eller byråkraten hadde gått Besseggen før, så da var det vel på tide å få unnagjort denne klassikeren! Det var med andre ord bare å bite tennene sammen, og gå turen enda en gang! 🤓🏔


Værmeldingen meldte få plussgrader, laber bris og opphold med noen solglimt under dagen. Heldigvis fikk vi kjøre med en tidligere båt fra Gjendesheim enn den vi forhåndskjøpt billetter til. Båtturen fra Gjende inn til Memurubu var en frisk tur, kan jeg love! 😅💨


Så startet turen, og vi spiste høydemeter i takt med timer. Været holdt seg bra, men det var ganske mye vind til tider. Det var også ganske mye folk – men faktisk ikke så mye som vi hadde trodd det skulle være. Selve klyvinga opp eggen – den absolutt morsomste delen av turen – gikk raskt og stort sett uten kø og venting. 🧗🏻‍♀️👌


Turen over Veslefjellet er den kjedeligste delen av Besseggen, spør du meg. Milevis rett frem over ur; i hvert fall føles det ut som flere mil… Men man kan i hvert fall klatre opp på den digre varden på turens høyeste punkt, en liten opptur i dette månelandskapet. 🌕😳


Tilbake på Gjendesheim igjen – drøyt 7 timer etter at vi startet turen. Fornøyde men med trøtte og slitne bein. Da smakte det skikkelig godt med en kald øl – vel fortjent! 🤩🍺

Jervenduk er fint å ha!

Forrige uke var vi på Kjerag! Les om turen her 🤗


Friluftsliv

Jeg feiga ut!

Endelig ferie! Og endelig skulle jeg gå Kjerag, som jeg hatt lyst til i mange år!


Kjerag og Kjeragbolten ligger innerst ved Lysefjorden, opp fjellet fra Lysebotn. Det er med andre ord et godt stykke fra Oslo, så byråkraten fikk oppgaven om å finne beste kjørerute og planlegge lading av elbilen underveis. En oppgave han tok meget seriøst og med stor entusiasme. Det ble mye snakk om kWh, Wt/km og avstander… Dette passet byråkraten som hånd i hanske! 🤓


Reisen fra Oslo tok nærmere 12 timer…! 😅 Men det var nok litt på grunn av at byråkraten insisterte å lese alle tekstplakatene ved Heddal Stavkirke, og nerde om en gammel steinbru midt ute i ingenmannsland i Telemark (TØRRMURT gammel steinbru, rettet byråkraten☝️). Men – jeg er helt for hyggelige og kulturelle stopp underveis på en roadtrip, altså. 🤗


Anyway. Tilbake til den VIRKELIGE turen jeg ville fortelle om. Fotturen opp/ned Kjerag. Turen skulle ifølge både VisitNorway og DNT ta ca. 5 timer tur/retur. Den starter med en ganske heftig oppoverbakke, så er det noe nedover, enda en heftig motbakke – med litt klyving – så litt nedover igjen før siste oppoverbakken, som er lengst og seigest. Men det er masse flotte fjell og vakre omgivelser å ta innover seg på veien! 🏔😎


Vel fremme ved Kjeragbolten, stilte jeg meg i kø (!) for å gå ut på den svære steinen, slik at byråkraten kunne ta et bilde av meg. Jeg gledet meg! Men da det ble min tur feiget jeg totalt ut… Jeg satt med begge beina på steinen, men turte bare ikke å ta det siste skrittet ut. Det skal sies at det er ca 1000 m ned på begge sider av steinen, og man må gå ut helt uten sikring. Jeg fikk skikkelig kjenne på høydeskrekk her, egentlig for første gang i mitt liv..! Så – det ble ikke et tøft bilde med meg på Kjeragbolten, men en strålende tur likevel! 🤩🤗


Friluftsliv, Reise

Tilbakeblikk: Kungsleden 2013

Heldige meg har vært på noen fantastiske fjellturer. Denne gang vil jeg gjerne dele et herlig minne fra svenske Kungsleden.


Kungsleden er Sveriges lengste fjellrute med sine ca. 440 km. Den strekker seg fra Abisko i nord til Hemavan i sør. Å gå denne turen var en drøm i mange år, og for 7 år siden ble drømmen virkelighet – selv om jeg og venninnene mine bare gikk 84 km av strekningen.


Ruten

Vi startet i Abisko, med ca. 26 kg på ryggen. Mat, klær, telt og annet utstyr ble båret med hele veien. Det føltes tungt i starten, men ruten var fin og enkel så man ble fort ganske vant til den tunge sekken. Uansett ville vi jo ikke løpe – det beste med å gå i fjellene er jo å gå sakte og ta inn alle inntrykkene i de vakre omgivelsene.

Turen gikk videre innover i fjellverdenen, og da kom myggene. Veldig irriterende! På hver eneste lille pause ble det nesten til en konkurranse over hvem som laget den morsomste koreografien av mygg-dansen… Hahaa 🙂

Været ble dårligere og vi var søkk våte da vi kom frem til Alesjaure, vårt andre delmål for turen. Her satte vi opp telt ved en liten hytte, og tok en rask dukkert i «jåkken» (elv av brevann) før en deilig tur i vedfyrt badstue. Flott avslutning på dagen!


På dag tre var planen å sette opp camp ved Kungsledens høyeste punkt, Tjäktapasset på 1150 moh. Planen ble fulgt til punkt å prikke og jeg vil nok si nå i etterkant, at dette var nok den absolutt beste teltplassen på hele turen. For en utsikt!

Dagen etter våknet vi til strålende vær og nøt morgenen, før vi startet dagens tur. Det ble en relativt kort og lett dag, i fantastisk vakre omgivelser. Vi gikk bare 9 km den dagen, den korteste av alle etappene, og godt var det – vi begynte å kjenne på kroppen at vi hadde båret tunge sekker noen dager!

Den femte dagen var en lang og tung dag. Fra Sälka, der vi sov natten før, hadde vi lest om en snarvei som ville gjøre etappen noe kortere, og dermed var det mulig å gå helt til Kebnekaise Fjällstation, for å få en hviledag der. Snarvei my ass… Dette var en dårligere og vanskeligere sti, med flere høydemetre… Jaja. Det svenske ordtaket «genvägar äro senvägar» popper opp i hodet mitt…
MEN – vi klarte det. 23 km senere og uendelig mange timer, var vi endelig på Kebnekaise Fjällstation og fikk satt opp teltet under noen flotte fjellbjørketrær. Vi nøt både badstue, middag og øl inne på hytta den kvelden – vel fortjent!

Vi fikk så vår etterlengta hviledag.


Toppstøtet

Og på den syvende dagen… (Bibelske referanse bør man være varsom med, mener byråkraten, men det er vel ikke akkurat skapelsen vi snakker om her…) Var det jammen ingen hviledag!
Dette var dagen med stor D – dagen for Toppturen med stor T:
Vi skulle på toppen av Sveriges høyeste fjell – Kebnekaise.
Vi valgte å gå en guidet tur via den Östra leden; den kortere men mer krevende ruten til topps. Langs ruten var det mye variasjon; bratte bakker, fosser, brevandring og klatring på Via Ferrata. Lykke! 🙂

Værmessig var vi utrolig heldige. Perfekte forhold!
10 timer og 1400 høydemeter senere var vi tilbake på Kebnekaise Fjällstation – meget stolte. For en dag!


Siste dagen på vårt Kungsleden-eventyr. Vi tok helikopter ut til sivilisasjonen igjen… Følte at det var vi faktisk verdt! Så i stedet for å gå 19 km til Nikkaloukta var vi fremme på noen få minutter. Og fikk jo en fantastisk flytur med strålende utsikt på kjøpet!

Å gå Kungsleden er en av de beste naturopplevelsene jeg har hatt. Anbefales!


Innlegget er redigert fra mitt gamle innlegg på Jentesportbloggen fra august 2013.