Friluftsliv

Flye 1389

Fisketjednnuten tur/retur.


Valdresflya er en Nasjonal turistveg som er helt nydelig å kjøre. Her kjører man mange kilometer over tredgrensa og ser fjell og vidder i alle retninger. Jeg har kjørt denne veien utallige ganger, men kun gått en fjelltur her (Rasletind i 2020).

Denne dagen tok vi utgangspunkt fra samme sted – Flye 1389, og siden vi bodde på Beitostølen så var set kun 20 min kjøring dit. Valdresflya sitt høyeste punkt. DNT har en liten arkitekttegnet hytte her, med servering av lokal mat fra Valdres og Gudbrandsdalen.


Turen til Fisketjednnuten (hvordan uttaler man det, egentlig…?) går gjennom et herlig og lettgått terreng, med fjell i alle retninger. En bred rødmerket sti viser vei forbi små fjellvann og tar en sakte men sikkert høyere opp. Toppen ligger 1527 moh, så man går altså «hele» 138 høydemeter.


Dette er en kort og enkel tur – men vel verdt å gå. Utsikten fra toppen og innover dalen er storslått!

Vi tok oss en liten pause med kaffe og sjokolade (Gaia fikk leverpostei…) før turen gikk litt mere utenfor sti nedover. Mens vi satt der, kom Rudolf ruslende mot oss. Reinsdyret stanset ikke så langt fra oss. Men da Gaia gjorde seg til kjenne, tuslet det avgårde og forsvant bak en liten haug.


På veien tilbake var vi så heldige og fikk hilse på Påskeharen…!


Har du lyst å bli inspirert å få flere turtips? Les gjerne flere innlegg i kategorien «friluftsliv»!


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv, Hundeliv, Jobb

Miniferie på Beitostølen

Siste sommerhelgen i 2022?


Jobbhverdagen har startet igjen – men før stresset tar helt overhånd, valgte vi å ta en langhelg på Beitostølen. Det er mange år siden sist jeg var der, men jeg har kjørt gjennom stedet mange ganger. Det var altså på tide å bli litt bedre kjent med denne delen av fjell-Norge.

For min del startet langhelgen med litt jobb. Jeg fikk en visning på Radisson Blu Mountain Resort og hadde et møte med Beito Aktiv, som også viste meg rundt i klatreparken og i deres camp.


Men så var det endelig på tide med fjelltur!

Første tur

Den første turen vi gikk startet i Beitostølen sentrum, rett ved heisen. Vi fulgte heisen til topp. Herifra var det flere tilrettelagte stier å velge mellom – både for turgåere (som oss denne gangen) og syklister. Vi valgte en tur på måfå og begynte å gå. Stien tok oss gjennom et variert landskap, både over tregrensa og gjennom små skoger med fjellbjørk. Etter hvert valgte vi å snu og gå samme vei tilbake, da det nok ville ha blitt en litt for lang tur for Gaia om vi hadde gått hele runden. Men en fin tur ble det!


Andre tur

Neste tur ble også ovenfor heisanlegget. Vi startet med samme tur opp under heisen, men på toppen valgte vi å gå i motsatt retning, og fulgte «Myrstien». Som navnet tilsier gikk stien gjennom en god del myrmark – men heldigvis godt tilrettelagt med små trebruer.

Turen gikk videre på flere fine stier, via Skogsstien, Stølspoestien og Knutstien, tilbake til heisens startpunkt. En herlig rundtur!


Tredje tur

På vår tredje tur reiste vi nordover mot Valdresflya, til Bygdin Høyfjellshotell. Rett ved brua tok vi av på en liten grusvei og parkerte.

Herifra startet vandringen! Vi gikk langs med den lille elva (Vinsteråne) på en ikke-akkurat-godt-brukt sti… Stien tok oss nesten helt frem til et vakkert og ganske stort fjellvann (Vinstre). Vi vek av fra «stien» (som nå var nesten usynlig) og gikk opp på en liten kolle, gjennom kratt og små myrer. Ekte fjelltur, altså – utenfor allfarvei!

Vi vandret opp på toppen av kollen og så ned i en liten dal, for å så gå opp på en annen liten topp. Her fantes det en varde, så antagelig er denne lille toppen et vanlig turmål… Brubergi het tydeligvis toppen, fant jeg ut senere (1131 moh ifølge Peakbook).

En nydelig dag!

Det ble selvsagt flere turer denne helgen – men disse vil jeg fortelle om i senere innlegg!



Friluftsliv, Hundeliv

Gaia sin egen stove

På hyttetur i Hafjell.


Sist helg var vi på hyttetur i Hafjell, sammen med byråkraten sin søster med familie og hund! Endelig fikk Gaia henge litt med tante Clio igjen, en 10 år gammel malinois (belgisk fårehund).

Det ble en del lek og kos, litt brettspill og bare henging – herlig kvalitetstid!

Så ble det selvsagt turer!

Som første tur tok vi Gondolen og gikk en kort tur derifra. Gondolen var litt skummel syntes Gaia (hun hadde bjeffet på den fra hytta tidligere på dagen…), men det gikk over forventning bra, siden hun fikk ligge på fanget til byråkraten. Hun fikk også testet ut sin nye kløv, vel å merke med bare et par t-skjorter i, siden hun fortsatt er for ung til å bære på ting. Dette klarte hun galant!


Dag 2 ble det en fin tur oppe på selve Hafjelltoppen. Her fikk Gaia skikkelig masse fugl i nesa… Så hun var virkelig i hundre – dette var artig!


Siste dagen ble det en bratt tur opp til Balbergkampen og den kjente husken her. På denne turen fikk vi også med oss den irske setteren Lerke og hennes eier. På toppen ble det en pause med kaffe og tursjokolade – og en liten photo session, of course…


When in Hafjell…

…og heter Gaia, er det jo et must å besøke Gaiastova! De hadde dessverre ikke boller så det ble ikke noe «fika» men fikk i hvert fall sett stedet.


Friluftsliv

Utflukt: Trysil & fjellturer

Sykkelfestival og fjellutflukter – del 2.


I forrige innlegg skrev jeg om Utflukt – sykkelfestivalen. Men som jeg nevnte da ble det også fjellturer denne helgen – og i dette innlegget vil jeg dele de opplevelsene.

Jeg har vært i Trysil mange ganger, først og fremst for å stå på ski om vinteren, men de senere årene for å sykle. Det jeg derimot aldri har gjort i Trysil tidligere, er å vandre i fjellene!


Trysilfjellet 1132

Første fjelltur gikk selvsagt (nesten) til toppen av Trysilfjellet. Siden vi bodde på Radisson Blu Resort var det naturlig å gå fra sørsiden, og vi kjørte derfor til Skihytta og gikk derifra. Turen var enkelt beskrevet på trysil.com så vi fulgte helt enkelt bare den. Her sto det også at Trysilfjellet er det mest populære turmålet i Trysil – men vi var helt alene!

Helt ærlig synes jeg nok turen var litt «kjedelig». Vi fulgte en bred (og til tider svært bratt) grusvei som slingret seg oppover under heisen mot toppen. Det var litt merkelig å se heissystemet uten all snøen, det ble så malplassert. Men utsikten var fin – og selv om vi ikke gikk helt til toppunktet på grunn av steinura, så fikk vi til en liten fotosesjon ved det klassiske Trysil-skiltet!


Trysil Knuts Fjellverden

På vår neste tur ble det definitivt mer fjellfølelse! Byråkraten var i området ved Trysil Knuts Fjellverden på rypejakt sist høst, og vi tenkte at dette ville være en super mulighet for Gaia til å få litt rypelukt i nesa.

Turen gikk i herlig og åpent fjellandskap, rett nedenfor og ovenfor tregrensa, gjennom lyng og myrer. Utenfor sti, og på en måte «uten mål og mening». Veldig deilig! Gaia storkoste seg, og det gjorde byråkraten og jeg også – og jeg skjønte litt mer av hvordan det vil bli å gå på rypejakt!

Rett og slett en fantastisk herlig tur!

Også denne dagen var vi helt alene i fjellet, men her var det kanskje mer forventet…


Kolodalen

Helgens siste tur gikk til Kolodalen, nærmere bestemt i Kolosjøen Naturpark. Her var den en fin og godt tilrettelagt kultursti gjennom nydelig skog- og myrlandskap, frem til Kolosjøen – hvor det ligger en tauferje som man kan ta ut til en liten øy.

Men vi knota litt for å faktisk finne frem til startpunktet i Grambolia… Det var dårlig skiltet fra veien, så etter at ha kjørt forbi og snudd fant vi omsider frem. Selve kulturstien var godt merket med skilter og informasjon. Herlige små rasteplasser med fine hytter, gapahuker og grillplasser.

Vi tok en kort pause ute på den lille øya – ja, selvsagt tok vi tauferjen ut – før turen gikk tilbake samme vei.

Igjen var vi helt alene på tur – litt forbausende, faktisk, da dette er en enkel og koselig tur, passende for alle aldre. Men oss gjorde det absolutt ingenting å ha naturen helt for oss selv!


Helgen i Trysil var altså veldig innholdsrik – det ble både morsom sykling og herlige fjellturer. Friluft på sitt beste!


Friluftsliv, Hundeliv, Hverdagsluksus

Fjellfølelse

Impulstur til Norefjell.


Pinsehelgen var egentlig dedikert til hyttetur på Koppang, sammen med byråkratens søster og familie. Dessverre ble de planene stoppet av sykdom – og vi som hadde gledet oss såååå til å møte dem alle sammen, og samtidig komme til fjells… Så da var det bare å tenke nytt – og da dro vi til det nærmeste fjellet, nemlig Norefjell!

Endelig ble det altså litt fjellfølelse. Og endelig fikk Gaia oppleve fjellet igjen, dette har hun jo faktisk bare gjort en gang tidligere, og da var det vinter. Nå fikk hun ikke løpe fritt, men fikk likevel kjenne på stier, stein, gjørme, myr og lyng under potene – og både så, hørte og luktet masse fugl. Gaia storkoste seg – og det gjorde byråkraten og jeg også!


Vi bodde på Norefjell Hotel & Spa, og da er man jo nødt til å teste ut spa-fasilitetene. Denne gangen booket vi til og med rygg- og nakkemassasje til oss begge, i tillegg til at vi satt ute i et av boblebadene i en drøy time. Skikkelig avslapping, altså!


Denne helgen ga mye påfyll – har jo både fått fjellturer, strålende vær (og altså mye D-vitamin), massasje og spa, og ikke minst masse kvalitetstid med byråkraten. Jeg starter dermed neste jobbuke med relativt lave skuldre – og det var lenge siden sist det skjedde!


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv, Ski

10 år på Highcamp Turtagrø

2022 edition. The Finale.


Endelig! Etter 2 år uten Highcamp-festival var det endelig på tide igjen. Og for meg ble det endelig mulig å feire mitt 10-årsjubileum som deltaker på Highcamp Turtagrø.

Det var egentlig Highcamp-festivalen i 2020 som det skulle bli min 10. festival. Men som kjent kom det en pandemi imellom, som gjorde at festivalen – og mitt 10-årsjubileum – måtte utsettes, ikke 1, men 2 år!

Årets festival hadde jeg altså gledet meg til i mer enn 2 år. Og sist helg ble den altså virkelighet.


Festivalen ble dog ikke helt som jeg hadde forventet. Flere endringer hadde blitt gjort, blant annet at teltcampen var flyttet til andre siden av veien – det var ikke lov å telte bak hotellet. Det ble satt opp et stort partytelt i stedet for en koselig lavvo, og foredragene ble også holdt i teltet – selv om mange som satt der ikke var der for å lytte, noe som gjorde at de som faktisk hadde lyst å høre på foredragene, ble forstyrret av masse prating.


Denne gangen var det en god og herlig venninnegjeng som dro sammen. Vi hadde alle vært med på flere festivaler før, og kanskje har vi bare blitt eldre – men vi fikk aldri helt den «Highcamp-følelsen».

Jeg skal innrømme at jeg var superstressa når vi dro. Dette påvirket selvsagt min opplevelse, og jeg satt faktisk og jobbet hele fredagen. I tillegg hadde jeg blitt innmari forkjølet, noe dom jo også satte en liten demper på det hele.


Ok. Litt av stemningen kom faktisk tilbake under den legendariske quizen. Var dette året vi skulle gå helt til topps? For 2 år siden endre vi på en litt sur 2. plass… Så nå ville vi ha revansj!

Og det fikk vi. G3-teamet – aka Geriatric Glam Girls – vant årets quiz!


Og en topptur ble det, selv om det ikke ble en tipp! Været og turfølget var bedre enn best, så hva kan man mere ønske da? Og en god pils i strålende solskinn i campen etterpå var ikke helt feil, det heller.

Så. 10 år som deltaker på Highcamp Turtagrø. Nå er jeg ferdig. Og fornøyd med det – disse 10 årene har gitt masse glede, utrolige minner, magiske øyeblikk og fantastiske vennskaper.


Mimring

For et par år siden skrev jeg et innlegg om Highcamp Turtagrø, siden festivalen den gang ble avlyst og kjøpte billetter ble tilbakebetalt eller flyttet til året derpå. Innlegget handlet om mine mange fine minner fra nettopp denne festivalen – så les gjerne innlegget igjen!

Highcamp Turtagrø – mimring


Hundeliv, Jakt

Fjellet kaller!

Gaias første fjelltur i rypeterreng.


Endelig var den her – den planlagte helgen for fjelltur i Tynset, arrangert av Gaias oppdretter. Endelig skulle det bli fjelltur i rypeterreng for vår lille fuglehund! Denne helgen ville gi oss en god indikasjon på om Gaia er interessert i rype, og om hun forstår hva oppgaven hennes er. Og ikke minst ville dette bli en helg med masse god trening for både byråkraten og meg som ferske hundeeiere.


Vår oppdretter – Kennel Isvind – beholdt en av tispene fra kullet selv, og hun (Bombay) skulle også bli med til fjells sammen med Ella , som er moren til Gaia, Bombay og Loke. Loke, Gaias ene bror som vi har truffet flere ganger, skulle også være med på treningen denne helgen, i tillegg til et par av hundene fra Ellas forrige kull; Havanna og Odin.

Lørdagens tur gikk i vakkert fjellandskap rundt Knausvola. Denne dagen delte vi oss i en morgen- og en ettermiddssøkt, der Gaia, Bombay og Ella dro på første økt. Vi så sykt mye rypespor (og noen spor fra hare), men selve fuglene gjemte seg godt. Mot slutten av dagen fikk Ella, moren til Gaia, endelig ferten av en liten flokk – og vi fikk se 5 ryper fly opp mot himmelen. Gaia hadde en bra dag, og vi så fine tendenser til at hun søkte. Dette lover bra!


På søndagen dro vi til et annet nærliggende fjell. Med på tur i dag var Ella, Havanna, Odin og Loke – i tillegg til Gaia, selvsagt. Enda en vakker dag med strålende vær sto foran oss. Og masse rypespor her også! Den første rypa fløy opp allerede et kort stykke fra der vi parkerte. Så dette lovet bra!


Litt utpå dagen var det Gaias tur til å løpe fritt sammen med den rutinerte moren sin. Like etter tok Ella stand. Gaia skjønte nok ikke så mye av hva som skjedde, og løp forbi moren son. Som selvsagt ikke ville ha noe av at datteren skulle få has på rypene hennes. Dermed støkket de ut en flokk med ryper! Både Ella og Gaia ble ivrige og løp etter. Gaia løp sin egen veg, og klarte dermed å støkke 2 andre ryper rett foran seg! Nærkontakt med fugl, altså – kjempebra!


Så tok vi en pause, og bestemte oss for at Gaia hadde fått nok etter en lang tur med mye nytt i går, og enda en lang tur i dag. Og herlig å avslutte med noe positivt!

Vi beveget oss derfor i sakte fart mot bilen, blide og fornøyde, alle tre. Så kjørte vi tilbake til Oslo, med mange nye erfaringer og fine minner med i bagasjen!


Aktivitet og trening, Løping, Stisykling

Koronakroppen 2021: Statistikken når nye høyder

Sommerkroppen går mot vinterkroppen.


Selv om juli har vært en relativt aktiv måned totalt sett, kan jeg vel neppe si at sommerkroppen ble slik jeg kanskje hadde ønsket.

Jeg får ta sikte på vinterkroppen i stedet (og satser på at det blir flere skiturer den kommende vinteren).


Det som har vært digg med denne måneden er først og fremst at byråkraten endelig kan bruke tommelen sin til morsomme aktiviteter igjen (les: sykling). Ergo har det blitt litt terrengsykling i løpet av ferien; både i Vestfold og i Sverige.


Den andre favorittaktiviteten i juli var fjellturen i Rondane. Herlig å endelig få brukt kroppen under lengre økter.

I tillegg har det vært noen gå- og løpeturer. En av de siste løpeturene fikk jeg i Sverige – sammen med mine søsken. Endelig en «ekte» søskenjogg, altså fysisk denne gangen – ikke virtuell. ❤️


Friluftsliv

Trekanten i Rondane – del 3

Sluttspurten på sommerens fjelleventyr.


I mitt siste innlegg om vårt Rondane-eventyr denne sommeren, forteller jeg om de siste dagene – og hva vi hadde med oss i sekkene våre.

Søndag: fra Bjørnhollia til Rondvassbu

Den siste vandreetappen i denne rundturen gikk fra Bjørnhollia og til Rondvassbu gjennom Illmanndalen. Dette er en relativt lett og vakker tur langs en rekke vann, med en diger morene på tvers av dalen.

To ganske slitne kropper gjorde at vi tok det veldig rolig denne dagen og startet ikke å gå før ved 10.30-tiden. Atter en gang stemte værmeldinga – men denne dagen var det sol i stedet for regn! Herlig!

Fjellstøvlene våre var fortsatt våte fra gårsdagens tur, så jeg valgte å teste å gå i mine nye lave fjelljoggesko. Det var litt uvant, men de funket knallbra! Byråkraten sto på og gikk med sine våte støvler… Imponerende!

Vi tok flere pauser og nøt været denne dagen. Turen var ca. 14,8 km lang og tok ca. 6 timer totalt.


Mandag: fra Rondvassbu til Spranget

Igjen ble det sykkeltur. Syntes vi hadde gått nok de siste dagene… Turen tilbake gikk litt raskere enn til, men ellers ikke mye å fortelle om denne etappen. Vel fremme ved Spranget pakket vi inn i bilen, og kjørte tilbake til Oslo – godt fornøyde med sommerens fjelleventyr i vakre Rondane!


Så hva hadde vi i sekkene?

Som nevnt i første innlegget om sommerens fjelleventyr, var dette litt av en luksusfjelltur. Vi gikk med dagstursekker og hadde altså ikke med oss telt eller soveposer. Vi pakket sekkene med følgende stæsj:

  • Vindsekk
  • Førstehjelps-kit
  • Gåstaver
  • Vaffel-liggeunderlag
  • Kart, kompass (hver vår) og GPS inkl. ekstra batterier
  • Mobil og lader (og kabel til Garmin-klokkene våre, samt en powerbank på 20.000mAh)
  • Camelbak
  • Jetboil og liten gassboks
  • Termos, snyltekopp og spork
  • Real turmat (1 pose hver)
  • Kaffeposer/solbærtoddypulver
  • Dunjakke
  • Fleecejakke
  • Shorts
  • Ullstilongs og ulltrøye med lange armer
  • Ull-T-skjorter
  • Fjellbukse
  • Badetøy (ble ikke brukt, gitt…)
  • Undertøy og ullsokker
  • Caps, lue, hals og hansker
  • Fjellstøvler og joggesko
  • Flip-flops
  • Toalettmappe

Sekken min veide ved start 11,7 kg og byråkraten sin veide 14,5 kg.


Fikk du lest de andre innleggene om Trekanten i Rondane? Hvis ikke kan du klikke videre og lese de her:


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv

Trekanten i Rondane – del 2

Fjelleventyret fortsetter – Høgronden beseiret!


I sist innlegg skrev jeg om de første to dagene på vår vandring gjennom Rondane. Her kommer fortsettelsen.

Lørdag: fra Nedre Dørålseter til Bjørnhollia via Høgronden

Dagens etappe visste vi at skulle bli lang, så vi spiste en tidlig frokost og kom oss av gårde. Planen var å gå via Høgronden, en av 2000-meterstoppene i Rondane, og en topp jeg ikke hadde vært på før.

Værmeldinga så ikke noe særlig ut, det skulle regne stort sett hele dagen, og det kunne bli vindkast på ca. 10 m/s. Været var faktisk ikke så verst den første timen, men så begynte det å dryppe. Og så ble det bare mer og mer regn. Attpåtil ble det mere vind. Akkurat som værmeldingen hadde spådd. Søren.

For en dag det ble… Gjennomvåte ble vi, med hvert vårt basseng i hver fjellsko (ja, det rant fra innsiden ned i våre vanntette sko… trivelig!). Ekstreme vindkast – langt mer enn spådd. Men vi beit tennene sammen og karret oss videre.

Og vi kom oss til topps på Høgronden (2118 moh) – men så bare ertesuppe. Ingen lang photo session her, vi satte i stedet ny kompasskurs, fant stien og gikk raskt nedover på andre siden.


Vår lille reddende engel ble en gammel steinbu, som lakk som en sil, men den ga i hvert fall ly for vinden. Her fikk vi fyrt opp Jetboilen og spist litt nydelig Real Turmat (byråkratens favoritt: Kylling i karri) før turen sakte men sikkert gikk nedover igjen.

10 timer tok det, ganske nøyaktig. Og nesten 23 km totalt. Gjett om dusjen på Bjørnhollia var digg?? Og om maten og pilsen smakte bra? Ja, det var heaven on earth.


Det er mulig å droppe toppturen på denne etappen, og da gå gjennom Langglupdalen til Bjørnhollia i stedet. Denne turen er noe kortere, i hvert fall i antall timer.


I mitt neste innlegg forteller jeg om den siste etappen, og hva vi hadde i sekken. Følg med!


Siste nytt
til innboksen din!