I fjor nevnte jeg kort i et innlegg at vi en gang tilberedte ryper på stormkjøkken. Dette skjedde på vår første fjelltur sammen, i september 2018, rett etter byråkratens rypejakt i Rondane.
Nå har vi jo nettopp vært i Rondane igjen, og da mimret vi begge litt tilbake til denne første fjellturen vår.
Rype og telt.
Byråkraten hadde to ryper med seg fra jakta. Mens vi var på tur, hang de i forteltet.
Fuglene ble partert. Dette var første gang jeg var med på noe slikt, så det var veldig spennende! Jeg hjalp litt med å fjerne de siste fjærene fra brystene, men byråkraten gjorde det meste av jobben.
Så var det steking av rypene. På stormkjøkken. Her er det nesten helt umulig å regulere varmen, og rypekjøtt er ganske delikat – så dette tenkte vi ville bli interessant. Men det gikk faktisk kjempebra og det ble kjempegodt!
Tilberedning av rypene
Til dette spiste vi ris (vi hadde med en ferdig porsjonspose), fløtesaus (ferdigprodusert, vi varmet den bare opp og tilsatte kjøttsaft fra stekinga av rypene) og tyttebærsyltetøy.
Et nydelig måltid i perfekt setting!
Gjenbruk av bildene fra innlegget om vaktel til middag. Men bildene er fra Rondane-turen i 2018, da.
I mitt siste innlegg om vårt Rondane-eventyr denne sommeren, forteller jeg om de siste dagene – og hva vi hadde med oss i sekkene våre.
Søndag: fra Bjørnhollia til Rondvassbu
Den siste vandreetappen i denne rundturen gikk fra Bjørnhollia og til Rondvassbu gjennom Illmanndalen. Dette er en relativt lett og vakker tur langs en rekke vann, med en diger morene på tvers av dalen.
To ganske slitne kropper gjorde at vi tok det veldig rolig denne dagen og startet ikke å gå før ved 10.30-tiden. Atter en gang stemte værmeldinga – men denne dagen var det sol i stedet for regn! Herlig!
Fjellstøvlene våre var fortsatt våte fra gårsdagens tur, så jeg valgte å teste å gå i mine nye lave fjelljoggesko. Det var litt uvant, men de funket knallbra! Byråkraten sto på og gikk med sine våte støvler… Imponerende!
Vi tok flere pauser og nøt været denne dagen. Turen var ca. 14,8 km lang og tok ca. 6 timer totalt.
Herlig siste dag i vakre Rondane
Mandag: fra Rondvassbu til Spranget
Igjen ble det sykkeltur. Syntes vi hadde gått nok de siste dagene… Turen tilbake gikk litt raskere enn til, men ellers ikke mye å fortelle om denne etappen. Vel fremme ved Spranget pakket vi inn i bilen, og kjørte tilbake til Oslo – godt fornøyde med sommerens fjelleventyr i vakre Rondane!
Fornøyde fjellsau
Fornøyd fjellrype
Så hva hadde vi i sekkene?
Som nevnt i første innlegget om sommerens fjelleventyr, var dette litt av en luksusfjelltur. Vi gikk med dagstursekker og hadde altså ikke med oss telt eller soveposer. Vi pakket sekkene med følgende stæsj:
Vindsekk
Førstehjelps-kit
Gåstaver
Vaffel-liggeunderlag
Kart, kompass (hver vår) og GPS inkl. ekstra batterier
Mobil og lader (og kabel til Garmin-klokkene våre, samt en powerbank på 20.000mAh)
Camelbak
Jetboil og liten gassboks
Termos, snyltekopp og spork
Real turmat (1 pose hver)
Kaffeposer/solbærtoddypulver
Dunjakke
Fleecejakke
Shorts
Ullstilongs og ulltrøye med lange armer
Ull-T-skjorter
Fjellbukse
Badetøy (ble ikke brukt, gitt…)
Undertøy og ullsokker
Caps, lue, hals og hansker
Fjellstøvler og joggesko
Flip-flops
Toalettmappe
Sekken min veide ved start 11,7 kg og byråkraten sin veide 14,5 kg.
Fikk du lest de andre innleggene om Trekanten i Rondane? Hvis ikke kan du klikke videre og lese de her:
I sist innlegg skrev jeg om de første to dagene på vår vandring gjennom Rondane. Her kommer fortsettelsen.
Lørdag: fra Nedre Dørålseter til Bjørnhollia via Høgronden
Dagens etappe visste vi at skulle bli lang, så vi spiste en tidlig frokost og kom oss av gårde. Planen var å gå via Høgronden, en av 2000-meterstoppene i Rondane, og en topp jeg ikke hadde vært på før.
Værmeldinga så ikke noe særlig ut, det skulle regne stort sett hele dagen, og det kunne bli vindkast på ca. 10 m/s. Været var faktisk ikke så verst den første timen, men så begynte det å dryppe. Og så ble det bare mer og mer regn. Attpåtil ble det mere vind. Akkurat som værmeldingen hadde spådd. Søren.
For en dag det ble… Gjennomvåte ble vi, med hvert vårt basseng i hver fjellsko (ja, det rant fra innsiden ned i våre vanntette sko… trivelig!). Ekstreme vindkast – langt mer enn spådd. Men vi beit tennene sammen og karret oss videre.
Og vi kom oss til topps på Høgronden (2118 moh) – men så bare ertesuppe. Ingen lang photo session her, vi satte i stedet ny kompasskurs, fant stien og gikk raskt nedover på andre siden.
Høgronden (2118 moh)
Putting on abrave face
Steinbua fra 1882
En pust i bakken på vei ned
Vår lille reddende engel ble en gammel steinbu, som lakk som en sil, men den ga i hvert fall ly for vinden. Her fikk vi fyrt opp Jetboilen og spist litt nydelig Real Turmat (byråkratens favoritt: Kylling i karri) før turen sakte men sikkert gikk nedover igjen.
10 timer tok det, ganske nøyaktig. Og nesten 23 km totalt. Gjett om dusjen på Bjørnhollia var digg?? Og om maten og pilsen smakte bra? Ja, det var heaven on earth.
Bjørnhollia – endelig!
Høydekurven fra turen
Det er mulig å droppe toppturen på denne etappen, og da gå gjennom Langglupdalen til Bjørnhollia i stedet. Denne turen er noe kortere, i hvert fall i antall timer.
I mitt neste innlegg forteller jeg om den siste etappen, og hva vi hadde i sekken. Følg med!
I romjula bestemte byråkraten og jeg oss for å gå Trekanten i Rondane på fjellski i påsken. Dette ble som kjent ikke noe av, og reservasjonene på hyttene vi hadde booket overnatting på ble flyttet til sommeren.
Nå er endelig helgen her – og vårt Rondane-eventyr kan begynne!
Turen var planlagt å gå fra torsdag til mandag, der torsdagen og mandagen var transportdager – fra og til Oslo med bil, og til og fra Rondvassbu på sykkel. Videre hadde vi som nevnt booket overnatting på hyttene, attpåtil med dobbeltrom og middag. Dette ville altså bli litt av en luksusfjellferie!
Siden hverken telt eller sovepose skulle med på tur denne gangen, trengtes bare dagstursekkk. Kommer tilbake til hva vi hadde i pakket med oss i et senere innlegg.
Torsdag: fra Spranget til Rondvassbu
Denne turen har jeg tatt før – flere ganger, både til fots og med sykkel. Vi leide sykler denne gangen, da jeg ærlig skal innrømme at denne turen er kjedelig å gå – nesten 7 km på grusvei.
Ved parkeringa på Spranget står det stort sett alltid mange sykler. Nytt siden sist jeg var her, var at syklene ikke er låst lenger, men man må i stedet vippse leiekostnaden til Rondvassbu.
Vel fremme på Rondvassbu, sjekket vi inn og spiste en veldig god middag på hytta.
Ifølge Google maps tar det 26 min å sykle.
Ifølge Garmin/Strava tok det 38 min å sykle.
Fredag: fra Rondvassbu til Øvre Dørålseter
Etter frokost startet dagen med båttur på Rondvatnet! I akkurat denne delen av Rondane har jeg ikke vært før, så vi tråkket her på ukjent mark. Spennende!
Grunnet korona gikk ikke båten med rutetider denne sommeren, men det var mulig å forhåndsbestille båttur et par dager i forveien. Det gjorde vi!
Vel fremme i andre enden av Rondvatnet, var planen å gå via Rondvassdalen, Bergedalen og Dørålen. Vi oppdaget etterhvert at vi faktisk gikk vinterruta, men det var likevel en T-merka og synlig sti – og vi var attpåtil helt alene, hele dagen!
Dette ble en relativt kort dag, men jeg synes det var fint å starte en vandretur litt lett, for å så bygge det opp de følgene dagene. Turen denne dagen ble nokså lang likevel – 13,4 km på drøyt 4,5 timer.
Vel fremme på Øvre Dørålseter ble vi godt tatt imot av vertskapet og tok en velfortjent pils i sola på terrassen. Senere på kvelden spiste vi en nydelig middag, og avsluttet kvelden med å spille litt spill i peisestuen.
Følg med på neste innlegg – da fortsetter ferden gjennom vakre Rondane!
Både byråkraten og jeg har alltid vært veldig glade i hunder. Men det har ikke helt passet livsstilene våre å få seg hund. Selvsagt er dette en prioriteringssak, men med de jobbene vi har hatt, har det ikke vært forsvarlig å ha hund.
Men ting har nå endret seg, og vi har etter mye kunnskapsøkning funnet vår favorittrase, nemlig breton.
Bretonen stammer opprinnelig fra Bretagne i Frankrike. Dette er den minste av de stående fuglehundene, men den er fortsatt rask og smidig i forhold til størrelsen. Rasen er kanskje ikke den mest kjente i Norge, men har siden 2018 blitt mer utbredt her. Den har et godt gemytt, er intelligent og blid og tilpasningsdyktig.
Så startet søken etter en oppdretter som delte vårt syn og våre verdier. Vi fant frem til Kennel Isvind via Norsk Bretonklubb sin hjemmeside, og hadde en lang og fin samtale med dem tidligere i år. Siden har vi hatt kontinuerlig kontakt på epost. I tillegg har vi fulgt med på deres og Norsk Bretonklubb sine Facebook-sider.
I midten av juni fikk vi første gladbeskjed: det er valper i vente hos Kennel Isvind! Og hvis det er mange nok, ville vi få en!
Trollkjerkas Noelle – alias Ella – er «ready to pop».
Så tidligere denne uken tok vi turen for å hilse på oppdretteren og hennes nå «ready-to-pop» tispe Ella. I tillegg ble vi kjent med den ettårige Havanna, som kom i det forrige kullet. Etter dette besøket var vi bare enda mer sikre på at breton er rasen for oss – for noen herlige, glade og sosiale hunder!
Neste gladbeskjed kom om morgenen dagen etter besøket hos oppdretteren: Det er seks valper i magen og vi har førstevalg på tispe!
Så nå kan vi nesten ikke vente på å få valp i hus, og krysser alt vi har for at dette går vår vei! ❤️
Den vordene moren får kos, og hviler snuten på kneet mitt. Smelt… ❤️
Dagen før nedstengningen av Norge i mars i fjor, ringte byråkraten meg og sa: «Vi må ut og spise på restaurant i kveld, jeg har en følelse av at det kommer til å bli lenge til neste gang.» Han bestilte bord på Chez Colin.
Og for en matopplevelse det ble! Denne dagen var jeg så opptatt av den gode maten, det flinke personalet og den herlige stemningen. Så det ble ikke tatt noen bilder, egentlig… Jeg fant kun ett bilde på min insta-story, men det er kanskje bare et godt tegn?
Dagen etter, 12. mars 2020, stengte Norge grensene og koronapandemien var definitivt et faktum også her.
Lørdag 5. juni 2021 var det på tide igjen. Da hadde endelig Oslo åpnet opp for restaurantbesøk og alkoholservering igjen, etter at ha vært totalt nedstengt i nesten 7 måneder.
Og vi hadde fått bord på Chez Colin. Lykke!
Hovedstaden viste seg fra sin beste side og solen strålte denne lørdagen. Vi fikk bord på restaurantens lille uteservering, og det var nesten så det føltes som om vi satt på en liten gaterestaurant i en liten fransk by. Veldig hyggelig!
God service, fantastisk god mat – akkurat som sist gang (tror vi spiste noe av det samme som sist, nemlig entrecote til byråkraten og hvit fisk til meg…) – med perfekt tilpassa viner. Et nydelig og flott måltid, og en helt herlig lørdag!
Denne gangen fikk et par Guess-sko være med ut.
Har du lyst til å lese forrige innlegg om «Oslos franske brasserier» kan du klikke her!
Og det gode liv har jeg i hvert fall vært flink til å leve i juni, årets første sommermåned. Det har vært flere restaurantbesøk og et mye mere sosialt liv – selvsagt takket være sommeren, men også mest takket være at restaurantene endelig har åpnet opp i Oslo igjen, etter mange måneder med stengte dører.
Det gode liv har dessverre noen baksider… For meg har det resultert i mindre trening generelt i juni. Men jeg er fornøyd likevel! Juni har gitt energi i og med nystarten av det sosiale livet – og treningsmessig har jeg endelig begynt å få rutine på styrketreningen igjen, takket være min PT på SATS – snart er jeg «back on track» igjen.
Det gode liv – pensko ute på vift.
Jeg var i hvert fall med på ET løp i juni måned! I begynnelsen av juni deltok jeg, sammen med mine søsken, på det virtuelle løpet «Alzheimerloppet». Så måneden startet jo bra…
Strava – min kjære følgesvenn – er en skikkelig motivator. Det har jeg sagt før, og jeg sier det igjen.
Til tross for lavere intensitet på treningsfronten denne måneden, har formen min forbedret seg noe ifølge Strava sin statistikk, og jeg har en «positive fitness trend».
Så jeg tar med meg det jeg får, jeg!
Neste måned er det ferie og vi har en del aktive ferieplaner – så er spent på å se hvordan dette vil påvirke den generelle formen.
Når man har kapret 2 studiepoeng, er det vel bare å fortsette å få seg flere! Det gikk jo veldig bra sist, så i begynnelsen av juni deltok jeg igjen på kurs, i regi av Nordland Fagskole.
Dette var et kurs i digital markedsføring med sosiale medier for reiseliv, og var også en del av Bransjeprogrammet for reiseliv.
Kurset ble ledet av Kreativ Industri og gikk over to dager på Zoom. Det var forelesninger, noe gruppearbeid og en god del individuelle oppgaver. Veldig gøy og lærerikt! Herlig å igjen få faglig påfyll og ha nyttige diskusjoner med andre i bransjen.
Noe av innholdet i kurset. Spennende! (c) Kreativ Industri
Akkurat som sist ble kurset avsluttet med innlevering av et arbeidskrav. Denne gang var del 1 av oppgaven å lage en promo-video for en destinasjon eller reiselivsbedrift. Del 2 besto av ens egne refleksjoner og forklare hvorfor man valgt å lage filmen på den måten man gjorde. Dette var en veldig morsom oppgave!
Arbeidskravet mitt ble godkjent, og jeg fikk gode tilbakemeldinger fra kursleder. Jeg er kjempestolt! 🥳
Å teste ut Oslos franske brasserier er byråkraftens idé. Men jeg er ikke vond å be! Egentlig begynte vår franske reise gjennom hovedstaden lenge før jeg startet denne bloggen. Flere av brasseriene jeg vil «anmelde» fremover har vi altså enten vært på for lenge siden og/eller besøkt flere ganger.
I dette første innlegget vil jeg fortelle om vår opplevelse på «Hos Thea», et lite brasseri på Skillebekk på beste vestkant. Kanskje ikke et klassisk fransk brasseri i den forstand, men mere en moderne variant.
Byråkraten har i lengre tid prøvd å ta meg med hit.
Og endelig fikk han bord i forrige uke, helt tilfeldig, midt i uken! Takket være en avbestilling. Flaks for oss!
En fin anledning til å bruke pensko…
Det første inntrykket er super service. Og dette skinner igjennom hele kvelden. En dyktig og hyggelig servitrise tar seg av oss og viser oss til bords. Svarer på spørsmål og kan sine saker. Byråkraten bestiller to forretter og en hovedrett og jeg bestiller en forrett og en hovedrett, men nevner at jeg nok kommer til å smake på byråkratens første forrett. Når maten kommer, har de valgt å lage en ekstra forrett til meg, men halvparten så stor. For en service!
Min forrett og hovedrett.
Våre neste retter kommer uten lang ventetid. Samme gjelder drikkevarer og påfyll av vann. Veldig oppmerksomt personale! Etter hovedretten tar vi en velfortjent pause – men bestiller etterhvert en dessert på deling.
Desserten kommer – og den er helt nydelig. Det er flere mini-desserter, en «varieté av søte nytelser». Begges favoritt var en liten rabarbrakreasjon, og vi fortalte servitrisen vår om denne – og om å hilse kokken for et nydelig måltid. Straks etterpå kom det en overraskelse fra kjøkkenet: hver vår ekstra dessert – rabarbrakreasjonen!
For et flott avslutt på en herlig kveld. Og igjen, for en service! Hit kommer vi gjerne tilbake.
Og det var ikke en spesielt hyggelig overraskelse.
Denne helgen fikk vi en skikkelig smak av sommer på Hvasser. En deilig ettermiddag og kveld på hytta til en kompis av byråkraten, god grillmat og hyggelig selskap.
I dag var ikke været like sommerlig og herlig, men byråkraten og jeg tok likevel en liten kjøretur i Vestfold før vi kjørte hjem til Oslo igjen. Tanken var å rekognosere steder for hengekøying senere i sommer.
Så vi dro til Vallø. Her hadde ikke en gang byråkraten vært før! Det viste seg at Nordens første oljeraffineri har ligget her, men at stedet nå er ryddet (noe arbeid under vann gjenstår fremdeles).
Omtrent hele området er fylt med grus, så det var egentlig et litt merkelig sted. Langt ute på tippen av Vallø var det noen få trær, men dessverre med litt for lang avstand fra hverandre for at de skulle funke til hengekøyer. Helt ytterst var det et grøntareal med tre kanoner fra tidlig 1800-tall. Historikeren i byråkraten syntes selvsagt dette var ekstra stas! Det viste seg at denne delen kalles for Batteriodden på Vallø.
På vei tilbake kom overraskelsen. Det begynte først å dryppe litt, men så åpnet himmelen seg i tillegg til at vinden tiltok. Det ble en meget våt gåtur tilbake til bilen…
