Søndagsturen i dag ble en tur til Karlsvika utenfor Tønsberg. Anledningen var bursdagsfeiring for ene nevøen til byråkraten. Det ble en herlig ettermiddag på stranda med pølsegrilling og familiehygge.
Karlsvika
Etterpå tok byråkraten, Gaia og jeg beina fatt, og gikk en tur i den nærliggende skogen og langs vannet. Både byråkraten og jeg har vært i Karlsvika flere ganger, spesielt byråkraten siden han har vokst opp i Tønsberg, men ingen av oss har gått tur i området.
Vi oppdaget at det finnes en tilrettelagt kultursti her med mange interessante og vakre steder. Infoen om dette fant vi ut etter turen… men det ga mersmak, så vi kommer definitivt tilbake!
Her går man forbi krigsminner, gravrøyser fra bronsealderen, gamle gårdssamfunn og tydelige tegn etter vulkansk aktivitet for 280 millioner år siden…
Denne kulturstien har en egen webside med masse info – i tillegg til infotavlen ved badeplassen. Neste gang vi kommer hit skal vi lese oss opp litt FØR vi starter turen…
Selv om turen i dag ikke ble så lang, så var det en herlig og fin tur – i strålende forsommervær!
Infotavlaen, omtrentlig tur vi gikk (rød strek) og faktisk turkart fra Strava.Byråkraten, Gaia og Byråkratfruen
I et tidligere innlegg fra i vinter nevnte jeg at jeg hadde kommet over dette med «canicross». Jeg har siden blitt medlem av OMTK (Oslomarka Trekkhundklubb) sin gruppe på Facebook. De arrangerer nemlig fellestreninger i canicross to ganger i uken – når det er barmark er det løping på mandager og sykling (eller evt kickbike) på torsdager.
Jeg har ikke kommet meg på noen av disse treningene tidligere, da det ikke har passet av forskjellige årsaker. Men i går var jeg med for første gang med fineste Gaia!
Vi venter spent på å komme i gang
Vi møttes ved Låkeberget Utfartsparkering i Maridalen. Tydeligvis er det forskjellige oppmøtested hver gang, men akkurat dette stedet kjenner jeg fra før (har syklet mye her).
Det startet med litt oppvarming både av hunder og mennesker, og så gikk det i rolig jogg innover langs grusveien, før vi satte i gang med hardcore intervaller. Hardcore i min bok, i hvert fall…
Litt selvskryt: Jeg klokket inn 5.06 km. Jeg hadde en snittfart på 5.37 per km, og en maksfart på 22 km/timen – så meget fornøyd med det!
Canicross-GIF
Dette ble ikke bare veldig god fysisk trening for både meg og Gaia. Det ble også skikkelig god passeringstrening! Her var det joggere, syklister og andre hunder – om hvert annet!
Både Gaia og jeg tok en god og velfortjent pause på sofaen når vi kom hjem. Alt-i-alt en veldig fin ettermiddag!
I fjor høst, da jeg var på en jobbreise, var byråkraten på Røros med Gaia, og deltok i treningspartiet på Rørosprøven og den «Gyldne Fuglehunden». Den gang kom Gaia bort i ryper og begynte så smått å skjønne at dette er greia. Det var utrolig lærerikt, både for Gaia men også for byråkraten!
Utover høsten har vi hatt veldig få men bra – men også noen litt uheldige fuglesituasjoner, og veien til å få Gaia til å ta stand er veldig lang, vanskelig og trøblete. Så sørget byråkraten for at vi fikk plass på treningspartiet på vinterutgaven av Rørosprøven. Flaks! Og denne gangen kunne også jeg være med.
Vi kom frem til Røros sent fredag kveld etter en lang, snøfylt og glatt kjøretur fra Rasta. Etter en kjapp matbit i hotellets lobbybar ble det organisering og pakking av sekk.
Lørdag morgen startet eventyret.
Ved Storwartz Leirskole oppe på Rørosfjellet var det først samling og en kort gjennomgang om hvordan dagen ble lagt opp. Det var 10 ekvipasjer med på partiet vårt (i tillegg til at instruktøren hadde med seg to hunder, som tilfeldigvis var bretoner begge to!), og hundene skulle slippes i par á ca. 20 min.
Så startet skituren ut på vidda. I strålende vakkert vintervær!
Gaia måtte vente helt til sist til det var hennes tur til å prøve å finne fugl. Hennes makker var en ung irsk setter. Gaia kjeftet litt på sin makker når hun kom for nære, så det viste seg at vår Gaia kanskje har begynt å skjønne at hun er på jobb når hun er på fjellet? Uansett så fant hun ikke fugl, men hun fant i hvert fall en rypedokk!
I andre slipp ble Gaia sluppet med en nesten voksen irsk setter. Denne gangen jobbet hun mer systematisk og søkte etter fugl både til høyre og venstre, og luktet ekstra ved små fjelltre og buskas. Så fant hun en rypedokk igjen, og like etter enda en! Dessverre ingen fugl, men nesa hennes er det ikke noe galt med!
Så var det på tide med en god pause. Gaia satte seg for en gang skyld pent og snilt i Jervenhiet sitt. Dette har hun tydeligvis også skjønt er ganske digg!
I siste slipp fikk Gaia løpe med en av de erfarne bretonene. Det ble ikke noe fugl denne gangen heller, men det var godt med krutt igjen i vår fine Gaia, og hun jobbet på som en helt!
«Stor jeger i liten kropp» er det man ofte sier om breton. Og det stemmer virkelig på Gaia!
Dessverre var det lite fugl i fjellet, som kan bero på flere ting. Vi så noen, og en ung engelsk setter fant faktisk fugl og tok til og med stand. Jeg tenker at vi bare hadde litt uflaks med slippene til Gaia.
Men uansett var dette en ekstremt lærerik dag! Vi så Gaias utvikling og fikk gode tilbakemeldinger fra instruktøren – som i tillegg var imponert over hennes driv og at hun virket utrøttelig.
Lykkelige og fornøyde dro vi tilbake til Rasta igjen, med masse inspirasjon i bagasjen!
Hva er så en jaktprøve?
Wikipedia forklarer:
«En jaktprøve er en konkurransedrevet aktivitet der hunder konkurrerer mot en gitt standard eller mot hverandre for premiering. Jaktprøven har som hensikt å vurdere en hunds jaktlige egenskaper mot en fastsatt standard og opp mot andre individer.»
Tror neppe jeg hadde klart å forklare det bedre selv…
I Norge finnes både «Høyfjellsprøve» og «Lavlandsprøve» for stående fuglehunder, der man deler inn deltakerne i tre klasser: UK (unghundklasse; opptil 24 måneder), AK (åpen klasse; minimum 24 måneder gammel hund) og VK (vinnerklasse; her må hunden ha vunnet 1. premie i AK samme år, de to tidligere årene eller være tidligere premiert i VK).
Høyfjellsprøven foregår i fjellet og det er i hovedsak rype hundene prøves på, mens på en Lavlandsprøve er det ofte utsatt fugl som fasan og rapphøne.
I tillegg til disse to prøvtypene finnes Skogsfuglprøve, Kombinertprøve og Apportbevisprøve. Sist men ikke minst arrangeres det også sk. Høystatusløp, som da er Norgesmesterskap, Cuper og Derby.
Jeg kjøpte jo endelig min egen rifle i fjor, og fikk også testet den blant annet på jenteskyting i regi av NJFF.
I januar i år ble den dessverre tilbakekalt fra produsent pga at det har blitt påvist en feil på pipa på samme type rifle. Byråkraten tok seg av selve tilbakeleveringen og kjørte til Gjøvik med den en lørdag tidlig i februar.
Så krysser vi fingrene for at jeg faktisk får den tilbake – med ny pipe – i april/mai.
Men selv om jeg ikke har egen rifle per i dag, så har byråkraten flere – og det er mulig å trene skyting og teknikk med dem. Og denne helgen fikk vi det endelig til! I tillegg ble både Svoger Politi og Faren til Loke (eieren til Gaias bror Loke) med, sistnevnte hadde nettopp kjøpt seg ny rifle så en treningsøkt passet bra også for han.
Løvenskjold er en utendørs skytebane, og med flere minusgrader ble det til å kle på seg mye klær, med lag på lag av ull – og ikke minst batteridreven varmevest og varmehandsker!
Varmer godt i kulda!
Svoger Politi er en dreven skytter og har jobbet mye med instruksjon. Helt fantastisk for meg å få masse tips, gode råd og super instruksjon, slik at jeg kan bli en bedre skytter.
Jeg skjøt mest med byråkratens salongrifle, som ikke har noe særlig rekyl. Det er lurt å trene med lavere kaliber med liten/ingen rekyl for å forbedre teknikken. Prøvde sittende skyting for første gang og det var veldig mye vanskeligere enn liggende!
Testet også byråkratens rifle og den nye rifla til Faren til Loke. Artig å prøve litt forskjellige våpen!
Jeg er meget fornøyd med dagens resultat.
Her skyter jeg med to forskjellige salongrifler: Svoger Politi sin CZ 457 i .17HMR og byråkraten sin Sako Quad i .22LR.Her testes rifla til Faren til Loke, en Sako S20 .308 Winchester.
Selv med varme (men ganske gamle…) Sorell-støvler ble jeg skikkelig kald om tærna. Det ble til å gå rett på nett for å finne batteridrevne varmesokker også – så nå er jeg godt rustet for neste kalde dag på skytebanen!
97 av 100 poeng på siste serien med 5 skudd. Og siste skuddet satt midt-i-blink!
Nå har vi bodd på Rasta i ca. to uker og begynner å lære området å kjenne. Denne helgen har vi brukt på å bli enda bedre kjent med nabolaget – både via gåtur, joggetur og skitur.
Rekogniseringsjogg
Lørdag morgen våknet jeg greit tidlig (for å være meg…) og tenkte at det måtte utnyttes. Da ble det en rekogniseringsjogg med Gaia!
Vi startet med å jogge innover på helt nypreppa løyper ved lysløypa, men tok raskt av på vinterruten mot Losby. Denne løypen er ikke preppa med skispor, men har tidligere vært preppa med skuter.
Litt (!!) glatt under det tynne snølaget så det var godt at jeg hadde funnet frem til piggskoene…
Jeg har for øvrig forstått at det å løpe med hund kalles canicross og at det faktisk er en sport… Så det må jeg finne mer ut av!
Ivrig Gaia!Glad Byråkratfrue.Markaskilt.Piggsko og Gaia.Ruta tur/retur.
Gåtur med cafébesøk
Søndag formiddag var en strålende fin dag, og vi valgte å ta en litt lengre gåtur med Gaia i nabolaget. Vi stoppet innom den nyåpna caféen Cardamom coffee shop og kjøpte med oss god kaffe, mens vi nøt resten av rundturen i strålende sol – som faktisk varmet!
Gaia utenfor Cardamom Coffee Shop.Fineste bretonen!Ruten vi gikk på søndagens kaffe-gåtur.
Fjellskitur
Søndag ettermiddag og solen varmet fremdeles og herlig fra blå himmel med lette skyer. Byråkraten tok med Gaia til hundeparken mens jeg fant frem til min gamle fjellski og spente dem på rett utenfor døra der vi bor!
Det ble en kort tur over jordene. Fulgte den kvista løypa mot Losby igjen siden det hadde snødd mere og isen under nå stort sett var dekket over. En herlig tur med lavt tempo – og faktisk litt digg med litt alenetid…
Start og slutt ved huset – på ski!Skitupper, svært jorde og sol.Byråkratfruens skygge.Ruta tur/retur.Byråkratfruens smilefjes.
Norsk Bretonklubb arrangerte valpe- og unghundskue i helgen. Dette var en lavterskel-utstilling for valper (4-6 måneder og 6-9 måneder) og unghunder (9-15 måneder og 15-24 måneder). Totalt var det 36 små bretoner påmeldt.
Gaias bror Loke skulle være med på unghundfremvisningen, og da måtte jo Gaia stille også. Hun (og broren hennes, selvsagt) har akkurat bikket 16 måneder, og måtte altså stille i klassen «unghund 15-24 måneder». Det var 5 hunder påmeldt i hver av våre klasser.
Loke viser seg frem i ringen.
Dette var Lokes første utstilling – og han gjorde det veldig bra! Han fikk HP (hederspris) og kom på 3. plass i klassen sin!
Gaia viser seg frem i ringen.
Gaia gjorde det bra, hun også. Dette var hennes andre utstilling – hennes første var i sommer i Sauda, på Bretonklubbens Landstreff. Hun fikk ikke HP men kom på 3. plass i klassen sin! Vi er godt fornøyde og vi vet jo at vi har verdens beste og fineste hund uansett. ❤️
Gaias kritikk
Breton av god type.
God over- og underlinje.
Ønskes noe kraftigere benstamme i forhold til kroppen.
Godt hode.
Litt kileformet i snuteparti.
Bra pigmentert.
Litt lavt ansatte ører.
Godt gemytt.
Dette var en kjempefin dag – selv om det ble litt venting i kaldt og litt surt vær. Men det var bålpanne og gratis pepperkaker – og ikke minst mange hyggelige folk, og mange fine hunder! 🐶
Litt kaldt og surt denne dagen, og mye venting. Da er det godt å ha ullgenser OG varmedekken.
Sist helg var dedikert til jakt igjen. Planen var å dra til Vingelen da det skulle være ganske godt med ryper i terrenget der. Viktig å få så mange fuglesituasjoner som mulig for Gaia, slik at hun lærer hva hun skal gjøre, og når. Vingelen ligger ikke så lang unna Tynset, så da ble det til å bo på Tynset Hotell igjen – slik vi gjorde da vi var på treningstur der sammen med oppdretteren vår i mars.
For meg ble det en togtur fra Oslo på lørdagen, siden jeg kom hjem sent fra jobbtur dagen før.
Byråkraten dro opp en dag før meg, slik at han og Gaia fikk en ekstra dag i fjellheimen. Så vi møttes i Tynset på ettermiddagen.
På lørdagen støkka byråkraten en rype som fløy over Gaia – som da selvsagt ble litt smågal, som hun pleier. Fugl er jo livet! Men hun løp ikke så langt etter rypa denne gangen, en forbedring der altså. Senere fant hun en lemmen hun gjerne ville leke med, men den sinnataggen ville ikke være med på leken… og Gaia ble litt frustrert.
Gaia vs. Lemmen.Gaia og byråkraten på fjellet.
Søndagsturen denne uken ble altså en dag med rypejakt i fjellheimen. Jeg merker at jeg liker denne formen av friluftsliv mer og mer, det å gå litt «uten mål og mening» (vel, vi har jo et mål, om å finne fugl og det gir jo mening… sa byråkraten tørrvittig), utenfor allfarvei – og det været vi hadde denne helgen var jo bare helt magisk.
Offroad.
Det tok kun en time, vi var omtrent ved tregrensa, så fant Gaia to ryper. Og rett etter støkka hun enda en, antagelig en stegg som lå igjen. Gaia ble selvsagt småcrazy, dette var jo sååå stas! Men løp ikke langt denne gangen heller, mindre enn to minutter senere var hun tilbake hos oss. Vi tok en kaffepause der rypene hadde ligget og trøkket, slik at Gaia fikk roet seg litt ned.
Jakt og pause.
Etter pausen var det som å se en helt annen hund: Gaia søkte systematisk i begge retninger med en iver og energi vi ikke har sett makan til. Veldig artig!
Dessverre ble det ikke flere fugleopplevelser, men vi var likevel meget fornøyde med dagen – og meget stolte over Gaias progresjon.
Vår lokale jegerforening i Oslo, Solemskogen JFF, arrangerer hvert år klubbmesterskap i Sverige. I år var vi med for første gang. Stedet var Norrqvarn i Lyrestad i Sverige, rett ved Göta Kanal og Vänern.
Norrqvarn og området rundt. Et hotell som tar godt vare på både firbente og tobeinte gjester.
Her skulle Gaia få teste seg på fasan og rapphøne! Våre forventninger var ikke akkurat høye, da vi vet at hun ikke har lært seg å stå enda, og helst bare vil jage fuglen selv. Men det ville uansett være lærerikt, både for Gaia og for oss.
Det første Gaia gjorde på den første dagen, var å slite seg… Akkurat i det alle ekvipasjene stod klare til å sette opp en ordning for hvilke hunder som skulle slippes sammen. Hun løp rett ut på jordet et titalls meter unna, og fant en død fugl. Og ville IKKE komme inn igjen, hun hadde jo the time of her life… Det tok sin tid, men til slutt klarte vi å fange henne inn igjen.
Første kontrollerte slipp for Gaia.
Så ble det etter hvert vår tur til å slippe Gaia – et kontrollert slipp denne gangen. Og hva gjorde hun? Jo, hun løp rett ut og fant en død fugl – IGJEN. Ikke bare en gang, men to ganger! Det viste seg at det måtte ha vært ravn eller annen rovfugl som hadde tatt disse rapphønene, når de har ligget og trykket.
Siste slippet den dagen klarte Gaia, og en ung engelsk setter hun ble sluppet sammen med, å finne en fasan. De ble ikke enige om hvem av dem som fant den først, men de fant i hvertfall fugl! Og da vi gikk tilbake til bilene klarte hun å støkke opp enda en fasanhøne som lå og trykket godt gjemt nede i åkeren. Så viltfinnerinnstinktet hennes er det absolutt ikke noe galt med!
Ut på tur i rapsåkeren.
Det ble i løpet av helgen tydelig at vi må trene på en del ting:
Lydighet – innkalling
Lydighet – stand ved fugl
Lydighet – ro i oppflukt
Gjengangeren her er altså LYDIGHET.
Før dagen var over fikk vi litt ekstra one-on-one trening med den svenske instruktøren. Han hjalp oss med kontrollerte fuglsituasjoner – og på ca. 10 min hadde han klart å få Gaia både i stand og å sitte ved oppflukt! Det ble fort klart hvorfor han har flere EM-medaljer…
Innkallingstrening i en maisåker.
På søndagen var det finale i klubbmesterskapet for de med litt mer drevne hunder. Vi var med på treningspartiet, og fikk dermed flere muligheter for Gaia til å finne fugl, og forhåpentligvis få henne til å stå igjen.
I første slipp fikk vi det til, og Gaia både sto og reiste en rapphøne. Hun forholdt seg til og med rolig da den fløy avgårde. Så ble det et par slipp der hverken hun eller andre hunder fant fugl, men i siste slipp klarte hun igjen å finne en rapphøne – men denne gangen ville hun hverken stå eller sitte i oppflukt. Og ville ikke komme inn til oss… Så litt dum avslutning, men vi har uansett lært masse! Dessuten var instruktøren ikke bekymret for Gaia – med mer lydighetstrening kommer hun til å bli en god jakthund. Så det står med andre ord på oss.
Trøtte og slitne kjørte vi tilbake til Norge igjen, med mange gode og veldig lærerike opplevelser i bagasjen.
Det har gått nesten et helt år siden jeg tok jegerprøven. Etter det har jeg fått våpenlisens, kjøpt våpen, vært på jakttrening i vinterfjellet med Gaia, skytetrening med NJFF og kjøpt litt annet «jaktstæsj».
Men det ble ikke jaktdebut på Byråkratfruen før nå i slutten av oktober. Men det var en fin debut som ga mersmak!
Sååå klar!
Byråkraten og jeg har kjøpt hvert vårt sesongkort for småviltjakt i Koppang. Nå fikk vi endelig bruk for det! Vi bodde på Trya Camping i en koselig liten hytte, og hadde jaktterreng i skogen og oppå fjellet rett bak.
Skjøt jeg? Nei.
Ble det noe fugl? Nei.
Så vi fugl? JA!
Første jaktdag.
Første dag kom vi opp relativt sent så det ble en tur på ca halvannen time i terrenget. Vi kom oss opp rett ovenfor tregrensa før vi snudde. Dessverre ingen fugl, men en herlig ettermiddag der returen gikk i skumring med hodelykt.
Andre jaktdag.
Andre dag startet vi litt lenger nede, og gikk i en annen del av skogsterrenget. Det tok sin tid, men etterhvert fant Gaia fugl og ble helt crazy! Dette var jo gøy! Vi tok en pause i et lite skogholt der skogsfuglen hadde ligget, og Gaia aksepterte omsider å sitte i Jervenhiet sitt. Etter pausen var det på’n igjen – og Gaia fant fugl igjen – og igjen! Men – hun sto ikke, og støkket dem opp med en gang, så det ble ikke til at vi skjøt, selv om fuglenes flukt i seg selv gav perfekte skuddsjangser (ifølge byråkraten, som jo har noe mer erfaring med dette).
Onsdag 12. oktober – allerede en uke siden – var det endelig på tide med Rosa sløyfe-løpet igjen. I år deltok jeg på det faktiske løpet i Oslo, selv om det også var mulig å delta virtuelt.
En av mine fineste venninner – og hennes bestevenninne – har begge overlevd brystkreft, så for meg er det viktig å være med på Rosa sløyfe-løpet for å støtte dem. Men selvsagt også for å støtte hele arrangementet og øke bevisstheten rundt brystkreft og dets forskning.
Og så er det jo gøy å løpe også da.
Start, ferdig, LØP!
I fjor deltok jeg ikke på rosa sløyfe-løpet av en eller annen merkelig grunn, men i 2020 fikk jeg med meg mine kollegaer på virtuelt rosa sløyfe-løp.
I år fikk jeg også med meg Carolina, vår legevenn sin colombianske skuespiller-kjæreste, som kun har vært i Norge et par måneder – men tok utfordringen på strak arm!
Skuespillerinnen og Byråkratfruen etter målgang.
Rosa sløyfe-løpet er et herlig og sosialt arrangementet. Den lange løypa startet ved Vaterlandparken – ved start var det et helt hav av folk kledd mer eller mindre i rosa! Veldig artig syn. Løypa gikk så videre langs Akerselva opp til Nydalen, hvor det var målgang med stands og en herlig stemning.
De fem kilometerne er fine å løpe og selv med et par tunge oppoverbakker gikk det over forventning bra. Løpeformen min er kanskje bedre enn jeg trodde!
Byråkratfrue.no 