Er det noe jeg ikke er god på, så er det å holde liv i planter, og generelt hagestell. Jeg har til og med klart å ta livet kaktuser, så grønne fingre er noe jeg absolutt ikke har.
Men nå som vi har hus og en liten hageflekk så må jeg trå til, og jobbe for å bli bedre på dette. Og i hvert fall få litt lysegrønne fingre.
Byråkraten har heller ikke grønne fingre, men han synes i hvert fall det er veldig gøy at vi har måttet kjøpe masse nye duppedingser og maskiner. Som en gressklipperrobot (Greta Gräs II, fordi mammaen min hadde originalen). Og en gressklipper (Gunnar Gräs). Og en kantklipper (Kåre Kantklipper). Og en vannspreder (navnløs)…
Gunnar & Greta GräsGaia drikker vann fra vannsprederen…
Nå skal det sies at både byråkraten og jeg har vokst opp i hus med tilhørende hage, så ingen av oss er helt fremmed med hagestell.
Det første vi gjorde litt tidligere i vår, var å rake ut all grus og småstein som har blitt kastet inn på plenen sammen med snøen, når vi måket innkjørselen vår i vinter.
Note to self: Asfaltere innkjørselen…
Samtidig raket jeg bort alt av døde løv osv. fra under buskene. Det ble sammenlagt 2,5 søppelsekker med hageavfall…!
Gaia følger med fra verandaen.
Så kom min mamma og tante på besøk, og min tante synes det er gøy (!) med hagestell. Hun begynte å luke, og det var faktisk skikkelig inspirerende!
Mamma ga oss også to løker med mini-påskeliljer, som hun har hatt i potter. Disse skulle man bare kunne sette i jorden utendørs, så vil de blomstre neste vår. Så nå har jeg plantet disse i tillegg til å ha sådd frø til ringblomster.
Hagefruen.
Byråkratens søster kom med flotte krukker og blomster til inngangspartiet vårt – det ble veldig fint, så håper at jeg klarer å holde liv i disse.
Men det gjenstår nå å se om vi klarer å holde i hvert fall den 150 kvm store plenen på fremsiden av huset i noenlunde god stand…
Denne våren har jeg vært så heldig at jeg har fått besøke flere digge spa-hoteller. Her kommer en liten oppsummering.
Rømskog Spa & Resort
Først ut var den gjemte perlen på Rømskog, ca halvannen times kjøring fra Oslo. Hit dro vi med jobben på en mini-kickoff i mars (som jeg nevnte kort i et tidligere innlegg).
Rømskog Spa & Resort var virkelig en perle! Fantastisk personale som var hjelpsomme og serviceminded, vakkert innredet med herlige fellesarealer med avslappende og luksuriøs atmosfære, flotte spa-fasiliteter og helt nydelig mat! Rett og slett et supert opphold.
Og jeg må si at badekåpene på Rømskog Spa & Resort er bare to die for! Tykke, myke og deilige – og man får ta dem med seg etter oppholdet!
The well
Well, well, well… What to say? Min søster var på besøk i slutten av mars, og vi tok turen til The Well for litt kvalitetstid sammen. The Well åpnet først som kun spa i 2015, men utvidet med hotell i 2021. Spaet er svært med utallige bassenger og pooler og badstuer, og det bygger på romerske badetradisjoner med naturlig nakenhet. Her finnes også et japansk badehus og et hamam, og man kan melde seg på forskjellige ritualer.
Jeg må si at selv om det er naturlig å være naken, føltes det litt spesielt å måtte være naken sammen med fremmende mennesker… selv om det var frivillig ned badetøy (men man måtte da kjøpe The Well sitt eget badetøy) i bassengene så var det påbudt å være naken i badstuene. Men selv om det føltes litt merkelig, så var det en fantastisk herlig og avslappende ettermiddag.
Vi spiste middag – deres tastingmeny – i Restaurant Mori, på toppen av bygget. Her hadde vi en helt magisk opplevelse! Bra service og sykt god mat med overraskende smaker og kombinasjoner.
På spa hører det jo til med badekåper, og på The Well får man låne gode badekåper i frotté. Ikke på nivå med Rømskog sine, men de funket bra.
Son Spa
Heldige meg vant overnatting i suite og spa-entre for 2 personer på Son Spa, på et jobbarrangement jeg var på tidligere i vår. Jeg benyttet selvsagt anledningen og inviterte med byråkraten hit i slutten av april.
Det var en solskinnsdag og vi drakk et glass bobler på balkongen vår før vi tok turen ned i spaet. Dette er et fresht og hyggelig spa, med en stor og flott bakgård med sittegrupper og utsikt mot havna. Sikkert veldig digg på varme sommerdager… men selv om solen viste seg denne dagen var det litt kaldt å «henge» utendørs i bare badekåpen.
Badekåpene på Son Spa er tynne og er ikke særlig digge å ha på seg etter at man en gang har tatt den på med vått badetøy under. I tillegg manglet det hemper slik at båndet henger løst og man kan lett miste/glemme det. Savner badekåpen fra Rømskog her, gitt…
Vi testet selvsagt ut badstueflåten og tok en dukkert i havet (ca 8 grader), før vi gjorde oss klare til middag.
Middagen var god – ikke Michelin-stjerners – men faktisk over forventning. Litt overstekt fisk og entrecote, men sausen til piggvaren min var supergod, og kamskjellene til forretten var perfekt stekte.
Alt-i-alt et fint og avslappende opphold på Son Spa. Dette trengte vi. 🥰
Søndagsturen i dag ble en tur til Karlsvika utenfor Tønsberg. Anledningen var bursdagsfeiring for ene nevøen til byråkraten. Det ble en herlig ettermiddag på stranda med pølsegrilling og familiehygge.
Karlsvika
Etterpå tok byråkraten, Gaia og jeg beina fatt, og gikk en tur i den nærliggende skogen og langs vannet. Både byråkraten og jeg har vært i Karlsvika flere ganger, spesielt byråkraten siden han har vokst opp i Tønsberg, men ingen av oss har gått tur i området.
Vi oppdaget at det finnes en tilrettelagt kultursti her med mange interessante og vakre steder. Infoen om dette fant vi ut etter turen… men det ga mersmak, så vi kommer definitivt tilbake!
Her går man forbi krigsminner, gravrøyser fra bronsealderen, gamle gårdssamfunn og tydelige tegn etter vulkansk aktivitet for 280 millioner år siden…
Denne kulturstien har en egen webside med masse info – i tillegg til infotavlen ved badeplassen. Neste gang vi kommer hit skal vi lese oss opp litt FØR vi starter turen…
Selv om turen i dag ikke ble så lang, så var det en herlig og fin tur – i strålende forsommervær!
Infotavlaen, omtrentlig tur vi gikk (rød strek) og faktisk turkart fra Strava.Byråkraten, Gaia og Byråkratfruen
I et tidligere innlegg fra i vinter nevnte jeg at jeg hadde kommet over dette med «canicross». Jeg har siden blitt medlem av OMTK (Oslomarka Trekkhundklubb) sin gruppe på Facebook. De arrangerer nemlig fellestreninger i canicross to ganger i uken – når det er barmark er det løping på mandager og sykling (eller evt kickbike) på torsdager.
Jeg har ikke kommet meg på noen av disse treningene tidligere, da det ikke har passet av forskjellige årsaker. Men i går var jeg med for første gang med fineste Gaia!
Vi venter spent på å komme i gang
Vi møttes ved Låkeberget Utfartsparkering i Maridalen. Tydeligvis er det forskjellige oppmøtested hver gang, men akkurat dette stedet kjenner jeg fra før (har syklet mye her).
Det startet med litt oppvarming både av hunder og mennesker, og så gikk det i rolig jogg innover langs grusveien, før vi satte i gang med hardcore intervaller. Hardcore i min bok, i hvert fall…
Litt selvskryt: Jeg klokket inn 5.06 km. Jeg hadde en snittfart på 5.37 per km, og en maksfart på 22 km/timen – så meget fornøyd med det!
Canicross-GIF
Dette ble ikke bare veldig god fysisk trening for både meg og Gaia. Det ble også skikkelig god passeringstrening! Her var det joggere, syklister og andre hunder – om hvert annet!
Både Gaia og jeg tok en god og velfortjent pause på sofaen når vi kom hjem. Alt-i-alt en veldig fin ettermiddag!
Nesten 6 uker har gått uten at jeg har skrevet noen innlegg her – det er jo for dårlig… Men livet kom imellom så da ble dette nedprioritert.
Så hva har skjedd siden sist?
Siste innlegg var om fjelltrening med Gaia i herlig vinter. Siden har det egentlig gått i ett med blant annet lydighetstrening (kurs) med Gaia. Vi har vært besøkende på Camp Villmark, der Gaia selvsagt var med og sjarmerte alle hun møtte.
Gaia tester Doggles på Camp Villmark
Kjøkkenet og stua hjemme i huset vårt har begynt å ta form og ble tatt i bruk til påske – selv om det fremdeles ikke er helt ferdig. I påsken hadde vi besøk av broren min med hele familien sin og på påskeaften var det fullt hus med middag for 6 barn og 6 voksne, og selvsagt påskeeggjakt…
Deler av kjøkkenet er ferdig…SpisestueSøppel
På jobbfronten har det vært trøkk, men ikke så ekstremt som i høst – heldigvis. Det har vært befaringer i Holmenkollen, i Moss – på byggeplassen til det nye og kule hotellet Riviera – og i Strömstad, kundemøter, workshops og forberedelser av arrangementer og turer nå i vår og i høst. Det har vært bransjefester og vi har i tillegg vært på en liten mini-kickoff på Rømskog Spa & Resort.
Hard hat & hard shoes på Riviera HotelMini-messe med StabækPartyklar i StrömstadKald dukkert på Rømskog
Nå har våren kommet, og mai bringer ikke bare sol, varme og vårfølelse med seg (selv om det er snøsludd og 2 grader i dag…), men også mange planer! Satser på å blogge litt oftere, så det er bare å følge med!
I fjor høst, da jeg var på en jobbreise, var byråkraten på Røros med Gaia, og deltok i treningspartiet på Rørosprøven og den «Gyldne Fuglehunden». Den gang kom Gaia bort i ryper og begynte så smått å skjønne at dette er greia. Det var utrolig lærerikt, både for Gaia men også for byråkraten!
Utover høsten har vi hatt veldig få men bra – men også noen litt uheldige fuglesituasjoner, og veien til å få Gaia til å ta stand er veldig lang, vanskelig og trøblete. Så sørget byråkraten for at vi fikk plass på treningspartiet på vinterutgaven av Rørosprøven. Flaks! Og denne gangen kunne også jeg være med.
Vi kom frem til Røros sent fredag kveld etter en lang, snøfylt og glatt kjøretur fra Rasta. Etter en kjapp matbit i hotellets lobbybar ble det organisering og pakking av sekk.
Lørdag morgen startet eventyret.
Ved Storwartz Leirskole oppe på Rørosfjellet var det først samling og en kort gjennomgang om hvordan dagen ble lagt opp. Det var 10 ekvipasjer med på partiet vårt (i tillegg til at instruktøren hadde med seg to hunder, som tilfeldigvis var bretoner begge to!), og hundene skulle slippes i par á ca. 20 min.
Så startet skituren ut på vidda. I strålende vakkert vintervær!
Gaia måtte vente helt til sist til det var hennes tur til å prøve å finne fugl. Hennes makker var en ung irsk setter. Gaia kjeftet litt på sin makker når hun kom for nære, så det viste seg at vår Gaia kanskje har begynt å skjønne at hun er på jobb når hun er på fjellet? Uansett så fant hun ikke fugl, men hun fant i hvert fall en rypedokk!
I andre slipp ble Gaia sluppet med en nesten voksen irsk setter. Denne gangen jobbet hun mer systematisk og søkte etter fugl både til høyre og venstre, og luktet ekstra ved små fjelltre og buskas. Så fant hun en rypedokk igjen, og like etter enda en! Dessverre ingen fugl, men nesa hennes er det ikke noe galt med!
Så var det på tide med en god pause. Gaia satte seg for en gang skyld pent og snilt i Jervenhiet sitt. Dette har hun tydeligvis også skjønt er ganske digg!
I siste slipp fikk Gaia løpe med en av de erfarne bretonene. Det ble ikke noe fugl denne gangen heller, men det var godt med krutt igjen i vår fine Gaia, og hun jobbet på som en helt!
«Stor jeger i liten kropp» er det man ofte sier om breton. Og det stemmer virkelig på Gaia!
Dessverre var det lite fugl i fjellet, som kan bero på flere ting. Vi så noen, og en ung engelsk setter fant faktisk fugl og tok til og med stand. Jeg tenker at vi bare hadde litt uflaks med slippene til Gaia.
Men uansett var dette en ekstremt lærerik dag! Vi så Gaias utvikling og fikk gode tilbakemeldinger fra instruktøren – som i tillegg var imponert over hennes driv og at hun virket utrøttelig.
Lykkelige og fornøyde dro vi tilbake til Rasta igjen, med masse inspirasjon i bagasjen!
Hva er så en jaktprøve?
Wikipedia forklarer:
«En jaktprøve er en konkurransedrevet aktivitet der hunder konkurrerer mot en gitt standard eller mot hverandre for premiering. Jaktprøven har som hensikt å vurdere en hunds jaktlige egenskaper mot en fastsatt standard og opp mot andre individer.»
Tror neppe jeg hadde klart å forklare det bedre selv…
I Norge finnes både «Høyfjellsprøve» og «Lavlandsprøve» for stående fuglehunder, der man deler inn deltakerne i tre klasser: UK (unghundklasse; opptil 24 måneder), AK (åpen klasse; minimum 24 måneder gammel hund) og VK (vinnerklasse; her må hunden ha vunnet 1. premie i AK samme år, de to tidligere årene eller være tidligere premiert i VK).
Høyfjellsprøven foregår i fjellet og det er i hovedsak rype hundene prøves på, mens på en Lavlandsprøve er det ofte utsatt fugl som fasan og rapphøne.
I tillegg til disse to prøvtypene finnes Skogsfuglprøve, Kombinertprøve og Apportbevisprøve. Sist men ikke minst arrangeres det også sk. Høystatusløp, som da er Norgesmesterskap, Cuper og Derby.
Nå har vi bodd på Rasta i ca. to uker og begynner å lære området å kjenne. Denne helgen har vi brukt på å bli enda bedre kjent med nabolaget – både via gåtur, joggetur og skitur.
Rekogniseringsjogg
Lørdag morgen våknet jeg greit tidlig (for å være meg…) og tenkte at det måtte utnyttes. Da ble det en rekogniseringsjogg med Gaia!
Vi startet med å jogge innover på helt nypreppa løyper ved lysløypa, men tok raskt av på vinterruten mot Losby. Denne løypen er ikke preppa med skispor, men har tidligere vært preppa med skuter.
Litt (!!) glatt under det tynne snølaget så det var godt at jeg hadde funnet frem til piggskoene…
Jeg har for øvrig forstått at det å løpe med hund kalles canicross og at det faktisk er en sport… Så det må jeg finne mer ut av!
Ivrig Gaia!Glad Byråkratfrue.Markaskilt.Piggsko og Gaia.Ruta tur/retur.
Gåtur med cafébesøk
Søndag formiddag var en strålende fin dag, og vi valgte å ta en litt lengre gåtur med Gaia i nabolaget. Vi stoppet innom den nyåpna caféen Cardamom coffee shop og kjøpte med oss god kaffe, mens vi nøt resten av rundturen i strålende sol – som faktisk varmet!
Gaia utenfor Cardamom Coffee Shop.Fineste bretonen!Ruten vi gikk på søndagens kaffe-gåtur.
Fjellskitur
Søndag ettermiddag og solen varmet fremdeles og herlig fra blå himmel med lette skyer. Byråkraten tok med Gaia til hundeparken mens jeg fant frem til min gamle fjellski og spente dem på rett utenfor døra der vi bor!
Det ble en kort tur over jordene. Fulgte den kvista løypa mot Losby igjen siden det hadde snødd mere og isen under nå stort sett var dekket over. En herlig tur med lavt tempo – og faktisk litt digg med litt alenetid…
Start og slutt ved huset – på ski!Skitupper, svært jorde og sol.Byråkratfruens skygge.Ruta tur/retur.Byråkratfruens smilefjes.
Å leve uten et fullverdig kjøkken, når man er glad i å lage mat, er litt av en utfordring… Faktisk er det ganske jævlig, for å si det på godt norsk. Det har gått mye i Fjordland og annen ferdigmat.
Ferdigmat på minikjøkken.
I mitt første innlegg om vårt nye hus skrev jeg også om at kjøkkenet skal totalrenoveres. Det originale kjøkkenet fra 1988 ble demontert allerede dagen etter overtakelse.
Vi har nå kommet et godt stykke på vei i renoveringen!
Vegger og tak har blitt revet. Rørlegger har lagt inn nye rør og klargjort for installering av Quooker. Elektriker har trukket nye kabler og satt opp mange flere stikk samt klargjort for takspotter fra Marbul. Vi skal i tillegg ha pendellamper fra Marbul i karnappvinduet.
Så har vegger og tak blitt satt opp igjen, og det er nå klargjort for maling. Det er skikkelig spennende å se vårt nye kjøkken vokse frem!
Kjøkken uten vegger.Kjøkken med vegger.Marbul takspotter og pendellamper.
Underveis har vi vært innom IKEA utallige ganger (også her har det blitt påfyll av energi, i mangel på et ordinært kjøkken…), og deres tegneprogram har blitt brukt både hjemme og sammen med IKEAs eksperter. Frontene blir «Upplöv» i matt svart/antrasitt.
Vi har etter mye research landet på en kjøkkenbenk av komposittstein (Starlight White). Til gulv blir det lys eik, men i laminat, da dette tåler mye mer enn parkett.
Kjøkkenplanlegging på IKEA.Kjøkkenplanlegging hjemme.Mat på IKEA.Fargesjekk på IKEA.Vårt kjøkken. Sånn ca i hvert fall.
Hvitevarer har vi kjøpt selv ved flere anledninger i løpet av høsten og vinteren, og har fått meget bra saker til gode priser. Per i dag står hvitevarene pakket inn i plast midt på stuegulvet…
Nå gleder vi oss til til fortsettelsen!
Kjøleskap, kjøkkenvifte og platetopp står hulter i bulter med TV og sofa i stua.
I mitt hode hadde jeg en litt rosenrød tanke om at alt ville være perfekt fra dag én. Men siden vi ikke har noe kjøkken enda, og alle hvitevarer står hulter til bulter med stuemøbler i stua er det ikke akkurat perfekt.
Og stua er ikke malt, ikke gangen og trappa heller. Og kjøkkenet er uten vegger og tak…
Stua er i hvert fall klar til å males… og kjøkkenet har jo fin utsikt.
I andre etasje er ikke soverommet og vårt planlagte walk-in-closet ferdig. Faktisk er jobben her ikke påbegynt en gang.
Og her er det et eske-kaos, kan man si…
Walk-in-box-closet og soverom med vakker tapet.
Per nå har vaskerommet i kjelleretasjen blitt til et kombinert vaskerom og midlertidlig mini-kjøkken. Det ene gjesterommet har blitt tv-stue med en mini-tv (vi er vant til en 75-tommer…). Gjesterommet er kaos.
Under pandemien kom byråkraten over flere årganger av samme libanesiske vin fra Gaston Hocher: Chateau Musar 2002, Chateau Musar 2001 og Chateau Musar 1996. Byråkraten har vært FN-soldat i Libanon og har en liten forkjærlighet for landet. Og det er vel minst sagt imponerende at de i er krigsherja land kan lage vin av så høy kvalitet.
Disse flaskene fant vi nå frem, når vi drev og pakket for å flytte til det nye huset vårt…
Fem bortgjemte flasker libanesisk vin.
Så da var det bare å invitere seg selv til fetteren min (som også er glad i vin…) for å prøve disse flaskene! Fetteren min laget en god pastarett og duket opp med flere gode oster. Det lå an til å bli en skikkelig koselig kveld!
Dessverre var korkene til de fleste flaskene ikke bra. De smuldret og dette tydet da på at innholdet kunne ha blitt oksidert og ikke ville smake som det skulle.
En ok og en mindre ok kork.
Vi startet med den yngste – årgang 2002. Den snakte veldig bra! Så gikk vi over til 2001, to små flasker. Mere og «tyngre» smak, men vi merket at vinen i den ene flasken hadde begynt å oksidere, så den måtte vi dessverre droppe å drikke da den ikke smakte bra (og mesteparten av korken smuldret opp). Flaske nr to var bedre!
Denne skal leveres tilbake til Vinmonopolet.
Så avsluttet vi med den eldste årgangen – 1996. Begge hadde dårlige korker, men de smakte fint; men var litt på grensa til å oksidere.
Så – litt ymse kvalitet på årgangene, men for en fin kveld det var!
Les gjerne mitt tidligere blogginnlegg om vårt matprosjekt «Meze fra Midtøsten» – da drakk vi også libanesisk rødvin!
Byråkratfrue.no 