Friluftsliv, Hundeliv

Winter Wonderland

Oslo gjør seg fortjent av kallenavnet sitt.


«The Winter Capital». Oslo, altså. Slik vår fine hovedstad ser ut, gjør den seg virkelig fortjent til kallenavnet sitt. Det har snødd nesten uavbrutt i to dager, og det er fortsatt minusgrader slik at snøen ligger hvit, ren (relativt…) og luftig.

Helgens «langtur» ble lagt til Lillomarka, uten ski på beina. Vi parkerte ved Lillomarka Arena i Groruddalen, og gikk en blåmerket sti mot Breisjøen. Her var det ingen som hadde gått før oss, så det var virkelig et ekte Winter Wonderland, med urørt og herlig hvit puddersnø så lang øyet kunne se!


Akkurat her hadde ingen av oss gått før. I våres – før vi fikk oss valp – gikk vi en tur til Badedammen, som ligger rett ved Lillomarka Arena, for å rekognosere for hengekøying. Her var det nå en del skiløyper, men heldigvis oppdaget vi en blå-merket sti, og fikk oss en veldig fin oppdagelsesferd i Lillomarka!


Og Gaia storkoste seg… Hun løp og hoppet gladelig på og utenfor stien. Innimellom hadde hun snø helt opp til halsen, ja, hun «druknet» nesten i myk snø! Sjekk ut bilder og videosnutt på Gaias egen Insta-konto! Vanvittig moro å se at hun koste seg sånn, det varmer i hjertet. ❤️

Nesten halvannen time og knapt 3.5 km senere var vi tilbake ved bilen igjen, lykkelige og fornøyde.


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv

Søndagstur ble til redningsaksjon

Hva gjør du når du oppdager skadde fugler eller andre dyr på tur?


Tidligere i høst ble søndagsturen lagt til Fornebu. Her er det en veldig fin tursti langs vannet, og det er mulig å parkere gratis ved Radisson-hotellet.


Ved den andre lille bukta, sett fra hotellet, fant vi en fugl som lå i vannkanten. Det var en lomvi, som er rødlistet; en kritisk truet art. Vi tenkte at den kanskje var skadet og byråkraten nærmet seg forsiktig. Etter hva vi kunne se, var den ikke skadet, og etter å ha snakket med Fuglehjelpen prøvde vi å sette den ut i vannet. Men den tok seg hele tiden tilbake til land, der den ikke ville kunne overleve.

Byråkraten ringte Fuglehjelpen igjen, og fikk via dem kontakt med en veterinær i Råde, som hadde brisling i fryseren – det eneste denne fuglen spiser i tillegg til toby. Veterinæren ba oss prøve å frakte fuglen til han, gjerne i en pappeske eller boks.

Vi kom oss raskt tilbake til bilen, ordnet en pappeske på hotellet, og kjørte den timeslange turen til Råde.


Vel fremme hos veterinæren (hans private hjem!) fikk vi vite at fuglen var avmagret og trengte mat. Men det var et godt tegn at den prøvde å klype med nebbet sitt, så det var fint å høre!

Tre dager senere ringte vi til veterinæren for å høre hvordan det hadde gått. Lomvien hadde fått mat og lagt på seg hos veterinæren, og han hadde prøvd å sette den ut i sjøen igjen, men den hadde ikke klart å komme i gang med fullt utvendig stell av fjærene sine, så den ble fort våt. Dette kunne tydeligvis skyldes at den ikke har hatt energi nok til å stelle seg, pga. for lite matinntak. Hos veterinæren har den hatt det varmt og godt, og har ikke hatt samme behov for å stelle fjærene for å beskytte seg mot kulde og vann. Veterinæren ville beholde den noen dager til.

Så da ringte vi tilbake igjen mandagen etter. Vi ville jo så gjerne vite om sagaen om den lille lomvien ville få en lykkelig slutt.

Og denne gangen hadde den klart å fly av gårde! 🐧❤️


Fuglehjelpen er en idealistisk organisasjon med fokus på vern av fugl. Her får man også råd og tips over telefon, de kan hente skadde fugler og levere til veterinær. Fuglehjelpen ble startet i 1999 av fugleentusiasten Pelle Wickstrøm, og har siden starten hatt tett samarbeid med veterinærer og Veterinærhøyskolen i Oslo. Les mere på fuglehjelpen.no.

Lomvi er en alkefugl som finnes i tempererte og lavarktiske kyststrøk i nordområdene i Atlanterhavet og Stillehavet. Lomvi ble totalfredet i Norge i 1979. Arten er vurdert til kategorien «kritisk truet» på Norsk rødliste i 2015, da mer enn 80% av bestanden har gått ned på 3 generasjoner. Les mere på snl.no/lomvi.


Siste nytt
til innboksen din!


Jakt

Jegerprøven – del 4

Eksamen!


Novembers siste dag var altså dagen. Eksamen i Jegerprøven. Alt det jeg har lært på kurset skulle nå settes på prøve.

Jeg har forberedt meg ved å lese pensum fra perm til perm opptil flere ganger (liten overdrivelse…), lest igjennom regelverket på Lovdata, prøvet tester online og blitt testet muntlig av og diskutert diverse temaer med byråkraten. Det har vært veldig fint å ha en kunnskapsrik jeger i hus!


Men jeg var likevel spent.

50 spørsmål, og man må ha minimum 40 riktige svar for å bestå. Jeg var mest nervøs for spørsmål om våpen/ammunisjon, som er noe jeg over hodet ikke kan noe om (i hvert fall før…) – men av de 8 spørsmålene som touchet dette temaet, hadde jeg 8 riktige!

Om jeg besto? Jepp. 46 riktige svar!


Jakt

Jegerprøven – del 3

Praktisk del gjennomført.


Kurset består selvsagt av mye teori, og boka «Jegerprøven», som brukes som kurslitteratur, har nærmere 350 sider. I tillegg er det mange lover og forskrifter man må kunne – deriblant selvsagt viltloven.

Men det er jo også en praktisk del. En hel dag på skytebanen og en halv dag med utetrening.

Skytedagen var lagt til Løvenskiold hagle- og riflebane, og utedagen like ved. På selve skytedagen prøvde vi altså både hagle og rifle. Vi startet ved haglebanen og fikk skyte totalt 25 skudd fordelt på to omganger. Første omgangen min gikk ikke akkurat bra, jeg stresset og var altfor rask på avtrekkeren. Runde to klarte jeg å beholde roen og da gikk det mye bedre – da med flere treff!


Etter en liten lunsjpause gikk vi til riflebanen ca 100 m lenger ned gjennom skogen. Her skulle vi sitte og skyte på blink, på sånne som brukes til skiskyting. Her gikk det veldig bra! 9 av 10 treff – så det er jeg meget fornøyd med! Det har nok hjulpet at byråkraten har tatt meg med på skyting innendørs et par ganger.

Nå er altså også den praktiske delen gjennomført, og det er ikke mange dager igjen med teori. Så er det pugging, pugging og atter pugging som gjelder – frem til eksamen 30. november!


Jakt

Jegerprøven – del 2

Da er jeg i gang med kurs!


Endelig, kan jeg vel si.

I februar kjøpte jeg kurs og gledet meg til slutten av mai, da kurset skulle starte. Dessverre ble det avlyst pga. korona – men nå er jeg altså endelig i gang!

Kurset skulle egentlig gjennomføres i Ski, men pga. lokale regler og at vi tydeligvis var én for mange påmeldt til akkurat dette kurset, ble jeg flyttet til Alnabru. Dette passet meg egentlig mye bedre – kortere reisevei og andre kursdager.


Instruktør Espen Stokke viste seg å være en flink lærer, i mine øyne. Veldig kunnskapsrik. En god miks av foredrag, historiefortelling fra egne erfaringer, visning av bilder og videosnutter og diskusjoner i plenum. Alt fremført med glimt i øyet!

Så langt har vi gått igjennom blant annet våpen og ammunisjon; bruk, skikk og sikkerhet, samt generelt om jakt, jaktformer og lover, regler og bestemmelser og ikke minst artskunnskap. Det er mye å lære, men veldig spennende!


Friluftsliv, Hundeliv

Herlige marka

… og den strekker seg jo langt utenfor Oslos grenser!


Jeg har alltid vært glad i marka, og har brukt den mer og mer, siden jeg flyttet til Norge og Oslo. Jo lengre jeg har bodd her, jo gladere har jeg blitt i marka!

Etter at Gaia kom inn i livet til byråkraten og meg, har marka blitt brukt flittig. Og ikke bare Oslomarka! Vi har vært masse rundt i Maridalen, Lillomarka, Østmarka og Nordmarka – men har også tatt turen til skogene utenfor Oslo kommunes grenser.

Som i går.


Da ble vi invitert med av Juno, en 10 måneder ung ridgeback (eller, det var vel eierne hennes som inviterte…), på en orienteringstur i skogene rundt Svartskog. Dette var en superfin opplevelse både for hunder, barn (ja, Juno sine eiere har to barn) og voksne!


Vi fant hele fem poster. De gjemte seg på koller, ved svære steiner og i myrmark. En artig aktivitet som ga mersmak!

Det ble en strålende fin dag. Ikke bare ble det fin sosialiseringstrening med en annen hund (som vi har truffet før), men det ble både løping fritt og i bånd i skogen, og trening på lydighet. Og ikke minst en lang, fin tur i skogen – på og utenfor sti!


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv, Turmat

#Trangia_moment

Det svenske stormkjøkkenet som ble verdenskjent.


Mitt første stormkjøkken var et Trangia-kjøkken modell mindre. Dette fikk jeg godt brukt av pappa. Pappa vokste opp i Järpen i Jämtland, ca. 3 mil fra Trångsviken, der Trangia kommer fra. I dag finnes det en liten fabrikksbutikk og et museum her – i tillegg til selve fabrikken.


I slutten av årets sommerferie besøkte vi museet og fabrikksbutikken. Her fikk jeg endelig tak i en ny stekepanne/lokk til mitt nåværende Trangia-kjøkken (modell større), som jeg har vært på jakt etter i drøyt tre år… I tillegg gikk vi «litt» bananas her og kjøpte en god del ekstra stæsj. Gøy!


Så måtte vi selvsagt besøke selve museet også. Her ble vi bedre kjent med historien – og det faktum at Trangia stormkjøkken ser nesten helt likt ut i dag som når det ble lansert i 1951. Siden den gang har selvsagt forbedringer blitt gjort, men disse har gått mer på materialer enn på designet.

Nå må vi bare komme oss ut og kokkelere!


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv, Hengekøying

Topptur i Maridalen

Mellomkollen i Maridalen byr på en fantastisk utsikt!


Planen vår var egentlig å få til «kollerangling» i Maridalsalpene, men min venninne og jeg var nok så overivrige på å komme i gang, at vi ikke leste kartet godt nok – og endte opp med en helt annen tur enn planlagt. Men det ble en superfin tur likevel!


Vi startet turen fra Skar og gikk opp til Øyungen. Her passerte vi Skarselva rett ved demningen, og forsto her at vi hadde startet helt feil for å gå Maridalsalpene. Vi prøvde derfor å komme oss opp i skogen mot Furumokollen herifra, men det viste seg å bli litt for strabasiøst i den tettere og tettere skogen, der terrenget også ble brattere og brattere. Vi hadde tross alt alt ca. 20 kg på ryggen… Så vi snudde og fortsatte i stedet på stien på østre siden av Øyungen.


Stien tok oss via Liggeren og Tømte Gård, og endelig begynte det å gå litt mere konkret oppover. Vårt mål for dagen var Mellomkollen, som visstnok skulle ha en superfin utsikt over Maridalsvannet og Oslofjorden i det fjerne. Og den skuffet ikke!


Vi satte opp camp (hengekøyer), og spiste vår middag (hjemmelaget pastasalat), og nøt utsikten – til det begynte å dryppe litt. Heldigvis hadde vi tarp, og flyttet oss inn under den – og fortsatte praten over litt vin og snacks. En herlig avslutning på dagen og kvelden!


Morgenen etter strålte solen igjen, og etter en rask Real-frokost var tanken å prøve å gå via Maridalsalpene tilbake til Skar. Her klarte vi igjen å drite på draget, og endte opp med å bare gå stien ned til Skar. Men det var en fin tur det også, altså! Skogen man går gjennom er gammel og gir en trolsk stemning. Herlig!

Kort oppsummert: en veldig fin tur i Maridalen!

Og Maridalsalpene er jo der fremdeles, så da får det bli «kollerangling» en annen gang! Nå vet vi mer eksakt hvor startpunktet for den turen er…


Friluftsliv

Trekanten i Rondane – del 3

Sluttspurten på sommerens fjelleventyr.


I mitt siste innlegg om vårt Rondane-eventyr denne sommeren, forteller jeg om de siste dagene – og hva vi hadde med oss i sekkene våre.

Søndag: fra Bjørnhollia til Rondvassbu

Den siste vandreetappen i denne rundturen gikk fra Bjørnhollia og til Rondvassbu gjennom Illmanndalen. Dette er en relativt lett og vakker tur langs en rekke vann, med en diger morene på tvers av dalen.

To ganske slitne kropper gjorde at vi tok det veldig rolig denne dagen og startet ikke å gå før ved 10.30-tiden. Atter en gang stemte værmeldinga – men denne dagen var det sol i stedet for regn! Herlig!

Fjellstøvlene våre var fortsatt våte fra gårsdagens tur, så jeg valgte å teste å gå i mine nye lave fjelljoggesko. Det var litt uvant, men de funket knallbra! Byråkraten sto på og gikk med sine våte støvler… Imponerende!

Vi tok flere pauser og nøt været denne dagen. Turen var ca. 14,8 km lang og tok ca. 6 timer totalt.


Mandag: fra Rondvassbu til Spranget

Igjen ble det sykkeltur. Syntes vi hadde gått nok de siste dagene… Turen tilbake gikk litt raskere enn til, men ellers ikke mye å fortelle om denne etappen. Vel fremme ved Spranget pakket vi inn i bilen, og kjørte tilbake til Oslo – godt fornøyde med sommerens fjelleventyr i vakre Rondane!


Så hva hadde vi i sekkene?

Som nevnt i første innlegget om sommerens fjelleventyr, var dette litt av en luksusfjelltur. Vi gikk med dagstursekker og hadde altså ikke med oss telt eller soveposer. Vi pakket sekkene med følgende stæsj:

  • Vindsekk
  • Førstehjelps-kit
  • Gåstaver
  • Vaffel-liggeunderlag
  • Kart, kompass (hver vår) og GPS inkl. ekstra batterier
  • Mobil og lader (og kabel til Garmin-klokkene våre, samt en powerbank på 20.000mAh)
  • Camelbak
  • Jetboil og liten gassboks
  • Termos, snyltekopp og spork
  • Real turmat (1 pose hver)
  • Kaffeposer/solbærtoddypulver
  • Dunjakke
  • Fleecejakke
  • Shorts
  • Ullstilongs og ulltrøye med lange armer
  • Ull-T-skjorter
  • Fjellbukse
  • Badetøy (ble ikke brukt, gitt…)
  • Undertøy og ullsokker
  • Caps, lue, hals og hansker
  • Fjellstøvler og joggesko
  • Flip-flops
  • Toalettmappe

Sekken min veide ved start 11,7 kg og byråkraten sin veide 14,5 kg.


Fikk du lest de andre innleggene om Trekanten i Rondane? Hvis ikke kan du klikke videre og lese de her:


Siste nytt
til innboksen din!


Friluftsliv

Trekanten i Rondane – del 2

Fjelleventyret fortsetter – Høgronden beseiret!


I sist innlegg skrev jeg om de første to dagene på vår vandring gjennom Rondane. Her kommer fortsettelsen.

Lørdag: fra Nedre Dørålseter til Bjørnhollia via Høgronden

Dagens etappe visste vi at skulle bli lang, så vi spiste en tidlig frokost og kom oss av gårde. Planen var å gå via Høgronden, en av 2000-meterstoppene i Rondane, og en topp jeg ikke hadde vært på før.

Værmeldinga så ikke noe særlig ut, det skulle regne stort sett hele dagen, og det kunne bli vindkast på ca. 10 m/s. Været var faktisk ikke så verst den første timen, men så begynte det å dryppe. Og så ble det bare mer og mer regn. Attpåtil ble det mere vind. Akkurat som værmeldingen hadde spådd. Søren.

For en dag det ble… Gjennomvåte ble vi, med hvert vårt basseng i hver fjellsko (ja, det rant fra innsiden ned i våre vanntette sko… trivelig!). Ekstreme vindkast – langt mer enn spådd. Men vi beit tennene sammen og karret oss videre.

Og vi kom oss til topps på Høgronden (2118 moh) – men så bare ertesuppe. Ingen lang photo session her, vi satte i stedet ny kompasskurs, fant stien og gikk raskt nedover på andre siden.


Vår lille reddende engel ble en gammel steinbu, som lakk som en sil, men den ga i hvert fall ly for vinden. Her fikk vi fyrt opp Jetboilen og spist litt nydelig Real Turmat (byråkratens favoritt: Kylling i karri) før turen sakte men sikkert gikk nedover igjen.

10 timer tok det, ganske nøyaktig. Og nesten 23 km totalt. Gjett om dusjen på Bjørnhollia var digg?? Og om maten og pilsen smakte bra? Ja, det var heaven on earth.


Det er mulig å droppe toppturen på denne etappen, og da gå gjennom Langglupdalen til Bjørnhollia i stedet. Denne turen er noe kortere, i hvert fall i antall timer.


I mitt neste innlegg forteller jeg om den siste etappen, og hva vi hadde i sekken. Følg med!


Siste nytt
til innboksen din!