«Honningfelle (engelsk honey trap) er betegnelsen på det å bruke forførelse til å lokke en person inn i en form for felle, særlig i forbindelse med spionasje utført av fremmede makter.» (Wikipedia)
Jeg har vel kanskje ikke gått i honningfella i den forstand, men jeg skal ærlig innrømme at honning er noe jeg rett og slett ikke kan leve uten. Nesten, i hvert fall.
Så det er vel en slags honningfelle, det og.
Honning på brødskive = Nam, nam!
For en tid tilbake skrev jeg om en av mine absolutt største laster: Coca-Cola. Men når jeg tenker etter, tror jeg faktisk at honningen kaprer førsteplassen. Nå er vel honning litt sunnere enn Coca-Cola – men kanskje ikke i de mengder jeg konsumerer til tider…
For drøyt et år siden kom jeg over denne artikkelen: «Fra byråkrat til birøkter» (DN plusartikkel). Da tenkte jeg at JEG er jo forlovet med en byråkrat, kanskje han også vil skifte beite??
Diverse honning i forskjellige varianter.
Slik ble det ikke – i hvert fall ikke enda. Men heldigvis har byråkraten en god venn som er birøkter, så vi får kjøpt aldeles himmelsk honning til en god pris fra han.
I tillegg er det ofte mulig å kjøpe nydelig honning på Bondens Marked – jeg kjøpte 3 typer fra Aurbakken Honning på siste markedsdag! Og har jeg lyst på skikkelig lokal honning, finnes det hoteller (blant andre Scandic Vulkan) i Oslo som faktisk har egne bikuber der de altså produserer egen honning. Og jeg kan være enig i det bybi.no sier: «honning er den nye vinen».
Og min byråkrat kommer jo alltid å være min «honey». ❤️
Honey, honey, honey! Must be funny! In a busy bee world…
I forrige innlegg skrev jeg om Utflukt – sykkelfestivalen. Men som jeg nevnte da ble det også fjellturer denne helgen – og i dette innlegget vil jeg dele de opplevelsene.
Jeg har vært i Trysil mange ganger, først og fremst for å stå på ski om vinteren, men de senere årene for å sykle. Det jeg derimot aldri har gjort i Trysil tidligere, er å vandre i fjellene!
Trysilfjellet 1132
Første fjelltur gikk selvsagt (nesten) til toppen av Trysilfjellet. Siden vi bodde på Radisson Blu Resort var det naturlig å gå fra sørsiden, og vi kjørte derfor til Skihytta og gikk derifra. Turen var enkelt beskrevet på trysil.com så vi fulgte helt enkelt bare den. Her sto det også at Trysilfjellet er det mest populære turmålet i Trysil – men vi var helt alene!
Helt ærlig synes jeg nok turen var litt «kjedelig». Vi fulgte en bred (og til tider svært bratt) grusvei som slingret seg oppover under heisen mot toppen. Det var litt merkelig å se heissystemet uten all snøen, det ble så malplassert. Men utsikten var fin – og selv om vi ikke gikk helt til toppunktet på grunn av steinura, så fikk vi til en liten fotosesjon ved det klassiske Trysil-skiltet!
Blinkskudd fra Trysilfjellet 1132.
Trysil Knuts Fjellverden
På vår neste tur ble det definitivt mer fjellfølelse! Byråkraten var i området ved Trysil Knuts Fjellverden på rypejakt sist høst, og vi tenkte at dette ville være en super mulighet for Gaia til å få litt rypelukt i nesa.
Turen gikk i herlig og åpent fjellandskap, rett nedenfor og ovenfor tregrensa, gjennom lyng og myrer. Utenfor sti, og på en måte «uten mål og mening». Veldig deilig! Gaia storkoste seg, og det gjorde byråkraten og jeg også – og jeg skjønte litt mer av hvordan det vil bli å gå på rypejakt!
Rett og slett en fantastisk herlig tur!
Også denne dagen var vi helt alene i fjellet, men her var det kanskje mer forventet…
Blinkskudd fra Trysil Knuts Fjellverden. Her ble til og med byråkraten på et bilde!
Kolodalen
Helgens siste tur gikk til Kolodalen, nærmere bestemt i Kolosjøen Naturpark. Her var den en fin og godt tilrettelagt kultursti gjennom nydelig skog- og myrlandskap, frem til Kolosjøen – hvor det ligger en tauferje som man kan ta ut til en liten øy.
Men vi knota litt for å faktisk finne frem til startpunktet i Grambolia… Det var dårlig skiltet fra veien, så etter at ha kjørt forbi og snudd fant vi omsider frem. Selve kulturstien var godt merket med skilter og informasjon. Herlige små rasteplasser med fine hytter, gapahuker og grillplasser.
Vi tok en kort pause ute på den lille øya – ja, selvsagt tok vi tauferjen ut – før turen gikk tilbake samme vei.
Igjen var vi helt alene på tur – litt forbausende, faktisk, da dette er en enkel og koselig tur, passende for alle aldre. Men oss gjorde det absolutt ingenting å ha naturen helt for oss selv!
Blinkskudd fra Kolodalen. Og igjen ble byråkraten med på et bilde!
Helgen i Trysil var altså veldig innholdsrik – det ble både morsom sykling og herlige fjellturer. Friluft på sitt beste!
Årets deltakelse på Utflukt MTB-festival ble litt annerledes enn tidligere. Fordi i år var vår kjære Gaia med! Dermed ble selve syklinga noe amputert, men vi fikk i stedet til flere fine fjellturer.
Sykkeldelen av festivalhelgen ble først og fremst amputert fordi vi helt enkelt ikke fikk med oss våre egne sykler… Dette fordi vi nettopp har fått oss en ny bil, og hengerfestet er ikke montert enda. Men – det som jo er så kult med festivaler av dette slaget, er jo at det er mange leverandører som har demo-utstyr med seg! I år var det i tillegg mange flere enn det har vært før, noe som gjorde det mye enklere å låne sykler.
Magic Moose x 5
På fredagen lånte vi begge hver vår Cannondale Jekyll. Vi syklet Magic Moose tre ganger med denne. Denne sykkelen var helt rå! Leken men likevel stabil, satt fint i svingene og fikk opp farten raskt. Kjempegøy!
Morsomme svinger i Magic Moose.Custom made Pyga vs. Marin Alpine Trail Carbon 2
På lørdagen lånte vi to forskjellige sykler og kjørte Magic Moose en gang med hver av dem. Disse syklene var for meg av ukjente merker. Den første var en custom-made Pyga fra JBS Sport. De hadde den kun i størrelse medium, så den var hakket for stor for meg, noe som sikkert påvirket min følelse av sykkelen – helt enkelt ikke for meg. Så prøvde jeg en Marin Alpine Trail Carbon 2, denne da i riktig størrelse. Denne sykkelen passet meg bedre, og jeg følte meg tryggere. Men jeg må nok si at fredagens testsykkel – Cannondale Jekyll – kapret førsteplassen!
Air time!
Det ble ikke noe sykling i Gullia på årets Utflukt, men det ble uansett en veldig fin sykkelhelg!
Pinsehelgen var egentlig dedikert til hyttetur på Koppang, sammen med byråkratens søster og familie. Dessverre ble de planene stoppet av sykdom – og vi som hadde gledet oss såååå til å møte dem alle sammen, og samtidig komme til fjells… Så da var det bare å tenke nytt – og da dro vi til det nærmeste fjellet, nemlig Norefjell!
Endelig ble det altså litt fjellfølelse. Og endelig fikk Gaia oppleve fjellet igjen, dette har hun jo faktisk bare gjort en gang tidligere, og da var det vinter. Nå fikk hun ikke løpe fritt, men fikk likevel kjenne på stier, stein, gjørme, myr og lyng under potene – og både så, hørte og luktet masse fugl. Gaia storkoste seg – og det gjorde byråkraten og jeg også!
Noen blinkskudd fra Norefjell.
Vi bodde på Norefjell Hotel & Spa, og da er man jo nødt til å teste ut spa-fasilitetene. Denne gangen booket vi til og med rygg- og nakkemassasje til oss begge, i tillegg til at vi satt ute i et av boblebadene i en drøy time. Skikkelig avslapping, altså!
Bobler x 2Frotté x 2Kveldskos i lobbybaren.
Denne helgen ga mye påfyll – har jo både fått fjellturer, strålende vær (og altså mye D-vitamin), massasje og spa, og ikke minst masse kvalitetstid med byråkraten. Jeg starter dermed neste jobbuke med relativt lave skuldre – og det var lenge siden sist det skjedde!
«En smak av Paris i Oslo». Slik beskriver de seg selv på sin hjemmeside. Jeg har dog aldri vært i Paris – selv om jeg har vært flere ganger på flyplassen Charles du Gaulle – så jeg kan ikke si om utsagnet stemmer eller ikke.
Brasseriet åpnet i 2021 og har fått ganske bra kritikk av de offisielle restaurantanmelderne, men litt variert på TripAdvisor. Restauranten ligger i Topphem sine gamle lokaler, der byråkraten og jeg spiste et meget godt måltid før pandemien. De som står bak Cru og Ludo er de som har åpnet Coucou.
Lokalet er åpent og moderne, med flere småbord. Åpen kjøkkenløsning gir god stemning; kan faktisk tenke meg at dette kan minne om en liten travel fortausrestaurant i Paris…
Nok om det. Jeg testet altså ut et fransk brasserie i Oslo UTEN BYRÅKRATEN!
Men jeg hadde en god unnskyldning: det var pga jobben min. Jeg var nemlig invitert av Atout France, et markedsføringsselskap for Frankrike, og Alpes su Sud, de sørlige franske alpene, på middag og presentasjon.
Du vet du har kommer til et fransk brasserie når det første du møter er en vogn med østers og champagne.
Som vanlig på disse franske brasseriene vi har besøkt, valgte jeg fisk. Denne gangen var det piggvar som var hovedingrediensen, og den ble servert med sopp, spinat, en fløyelsmyk potetpuré og en nydelig beurre blanc med vin jaune (tydeligvis en typisk vin fra Jura i Frankrike, googlet jeg etterpå).
Jeg spiste opp alt. Så det eneste jeg kanskje kan peke på, er at porsjonen da sannsynligvis var litt liten. Alt-i-alt var retten også kanskje et halvt hakk for salt. Men jeg er godt fornøyd, altså!
Før.Etter.
Og jobbmessig var det absolutt en fin kveld. Jeg lærte mer om de sørlige franske alpene, og tenker området absolutt kan være en mulig destinasjon for flere av våre kunder. I tillegg var det jo veldig hyggelig å treffe kollegaer fra bransjen – så dette var absolutt en fin kveld!
Og jeg kan godt tenke meg å besøke Coucou igjen. Men da gjerne med byråkraten.
Byråkratfrue.no 