Det var en gang en gruve midt i dypeste skogen i Oslos nordmark. Her ble jernmalm utvunnet på midten av 1500-tallet.
Gruven ble nedlagt for lenge siden, men en gammel luftesjakt kan fortsatt besøkes. Gruvegangen er kun åpen i sommerhalvåret – fra 1. mai til 30. september – da det tydeligvis overvintrer flaggermus her. Flaggermus er fredet i Norge og Gaustadgruven i Oslomarka er dermed et flaggermusreservat vinterstid.
Byråkraten hadde lest om Gaustadgruven tidligere i våres (han har klisterhjerne og husker omtrent alt han leser – og han leser MYE!), så det var han som kom på ideen om å finne og besøke denne.
Takket bære Google maps gikk vi så å si rett på gruven. Litt på grusvei, litt på sti, og noe utenfor allfarvei. Heldigvis hadde byråkraten fått med seg en hodelykt slik at vi kunne utforske inne i gruvegangen også. Kul og annerledes opplevelse – og det midt i Oslo!
Midt i Oslo – særlig, tenker du kanskje. Ja, faktisk ligger Oslos geografiske midtpunkt i marka, ikke langt fra Sognsvann. Etter vår gruvetur tok vi også turen hit, slik at vi fikk med oss dette – i tillegg til vannene Sognsvann, Nedre Blanksjø og Svartkulp i herlig høstvær. 🌊🍂🌥
Det var lenge siden jeg klatret en via ferrata. Byråkraten på sin side hadde aldri vært i nærheten av en. Så vi grep sjansen da vi var i Hemsedal!
Via ferrata er et italiensk ord og er oversatt til engelsk med «Iron road» og til tysk med «Klettersteig». Til norsk kan det oversettes med «klatresti» eller «jernsti», men det omtales ofte som «klatresti med wire» (fra Wikipedia).
Hemsedal sin via ferrata er en av de aller første i Norge. Den ble bygget allerede i 2005 og går i tre deler oppover fjellsiden til Vesle Røgjin, 1260 moh.
Turen opp var kjempemorsom! Her var det mulig å bruke mye av fjellet, både til å gå/stå på og til å få gode grep. Noen steder var det litt vanskeligere, men det er jo bare artig å få bryne seg litt! På et sted var det er kort parti som var ganske luftig, og i tillegg måtte man henge ut/bakover – her kjente jeg adrenalinet pumpe! Det var deilig å klatre litt igjen – altfor lenge siden sist.
Her har jeg klippet sammen en liten video fra klatreturen – men merk at det denne gangen var det kun byråkraten som filmet, og dette ble kanskje litt for avansert for ham. Han er jo tross alt antikkhistoriker av utdanning og legning… «Jeg liker best penn og papir. Og aller helst fjærpenn og papyrus.» sier byråkraten snurt.
Vil du lære mer om via ferrata i Norge, har Magasinet UTE laget en reportasje om via ferrataer i Norge – den kan du lese her. Jeg har selv gått flere av disse (Loen, Straumsfjellet, Trolltunga), men det er også flere jeg ikke har prøvd enda! Byråkraten forsøker å lure meg tilbake til Vestfold og en via ferrata på Tjøme – men vi får se. Artikkelen er fra i fjor høst, så det kan selvsagt ha kommer til flere via ferrataer etter det! 🤗
Jeg er nok egentlig for heisbasert sykling. Men nå har jeg i hvert fall testet ekte push-bike!
Første gangen jeg egentlig hørte om begrepet push-bike var tidligere i sommer, da byråkraten syklet sammen med en kompis i Skeikampen. Der er det ikke tilrettelagt for heisbasert stisykling, så de måtte gå med syklene opp fjellet for å så sykle på fine stier nedover.
I Hemsedal er det heller ikke tilrettelagt for heisbasert sykling i større grad – enda. Det jobbes med det, og fra juni neste år vil det finnes en helt ny og drøyt 8 km lang flytsti! Det gledes! 🥳 Har man lyst til å sykle på sti på og nedover fjellet i Hemsedal per i dag, er det altså push-bike som gjelder for å komme seg opp. Minimum 600 høydemeter! Det er et slit… 😅
Vel på toppen, der stien skulle starte, fikk vi endelig en liten pust i bakken. Byråkraten hadde funnet «Sollausstien» på trailguide.net, og det var den vi tenkte å prøve oss på. Den startet ganske fint, men vi oppdaget raskt at nivået på denne stien var langt over våre stisyklingskills og enda lenger utenfor vår komfortsone… Med tunge lår og såre legger etter push-bike-turen opp, ble denne sti rett og slett litt for hard for oss. Men vi kom oss ned og fikk syklet relativt mye på stien (jeg leide sykkelen min en god del…) før vi valgte å ta resten via grusveien i skiløypa. 🚵🏻♀️
Vi var ute i totalt 3.5 timer og fikk dermed masse frisk fjelluft – deilig! 🤗
Vi avsluttet med After Bike med noe godt i glasset på Pool Club på Fyri Resort i strålende sol. «Vel fortjent, spør du meg», sa byråkraten. ☀️
Et uttrykk som har blitt flittig brukt de siste månedene. Men vil situasjonen vedvare?
Jeg har det egentlig ganske fint.
Jeg er fremdeles delvis permittert, men jobber fra august av 60%. Det går med andre ord fremover, sakte men sikkert og med museskritt. Man begynner å bli vant til denne nye hverdagen; med tre dager på jobb og to ekstra dager «fri» i uka.
På en måte har jeg blitt mindre stresset av å jobbe mindre, noe som jo er veldig bra. Jeg har mer fritid, og mer tid til å finne på gøyale ting, og ikke minst mer tid til trening. Jeg kan godt like min nye hverdag.
Jobben er snudd på hodet, da.
Tidligere arrangerte vi omtrent 50% av eventene i utlandet. Nå må vi overbevise kunder om å reise i Norge i stedet for til utlandet:
Amsterdam med sine kanaler -> Telemarkskanalen og pittoreske Dalen Hotel? Her får man oppleve en kanaltur gjennom vakkert landskap, og bo på et historisk hotell med høy service.
Alpene -> De skandinaviske alpene: Hemsedal. Eller Lyngsalpene, eller Sunnmørsalpene?
Paris -> Vi har jo Nordens Paris i Tromsø!
På jakt etter hvite strender -> Lofoten vet vi alle har nydelige hvite strender, og det vet egentlig hele verden også.
Smaksopplevelser -> Trøndelag har markert seg som et mat-mekka med Trondheim som mathovedstad, Røros som lokalmathovedstad og Den Gyldne Omvei som har noen av verdens beste råvarer.
På søken etter noe eksotisk -> Svalbard. Blir det mer eksotisk enn det? Dette er en unik destinasjon. It’s one of a kind!
En storby, en metropol -> Hva med hovedstaden vår? Oslo har bemerket seg internasjonalt i mange år, og selv om byen er liten sammenlignet med mange andre av verdens storbyer, har Oslo enormt mye å by på.
Dalen Hoteli Telemark
På ski fra fjell til fjord på Sunnmøre.
Offpiste i Hemsedal
Kveldstopptur i Hemsedal
Topptur i Tromsø med Lyngsalpene i bakgrunn
Ishavskatedralen i Tromsø
Tromsø sett fra Fjellheisen
A hell of a lotto do in Trøndelag!
Polarnatt(eller var det dag..?) på Svalbard
Blåtimen på Svalbard
Klar for scootertur på Svalbard
Inne i en isgrotte på Svalbard
Longyearbyen med Hiortfjellet i bakgrunn
Båttur på Svalbard
Nye Deichman i Oslo
Kveld i Bispevika i Oslo
Moderne arkitektur i Bjørvika i Oslo
Akershus Festning i Oslo
Klassiske Vigelandsparken i Oslo
Steal the best, invent the rest.
I tillegg har dette med digitale møter og hybride events eksplodert. Både i større og mindre skala. Her er det mye å sette seg inn i..! Men det er jo bare gøy.
Det å omstille seg selv og det man driver med på denne måten er selvsagt en utfordring, men jeg mener seriøst at Norge har fantastisk mye å by på – og dessverre er det mange nordmenn som ikke har sett eller opplevd dette. Det er også gøy å få lov til å være kreativ; å tenke nytt og annerledes.
Det er bra, og det holder motivasjonen oppe!
Fra rigging til et hybridmøte vi arrangerte for en kunde tidligere i uken, med deltakere i Norge, Sverige og Finland.
Men deler av «den nye normalen» liker jeg ikke.
Det er en usikkerhet som henger over en, hele tiden. Man klemmer ikke sine gode venner, man treffer dem ikke en gang like ofte som før. Regjeringen letter på noen regler, eller åpner opp et land eller region, bare for å snu og gjøre det motsatte eller endre tilbake uken etter. Det gjør at man får håp, men man blir like knust hver gang man får kontrabeskjeden.
Men det sies jo også at det siste som dør er håpet – så jeg velger å være positiv, og fortsette å håpe. Fordi å leve i denne uvissheten, med disse jojo- reglene, liker jeg ikke – og jeg håper og tror det vil bli både mer stabilt og bedre. ❤️
Lett og likandes luksus med Skandinavias alper som bakteppe.
Fyri Resort åpnet egentlig dørene allerede i desember i fjor, men måtte som de fleste andre hoteller stenge i mars på grunn av korona-utbruddet. I august i år re-åpnet de – nå også med flunkende ny konferanseavdeling og en stilig Pool Club.
Heldige meg ble invitert med på en visningstur hit sammen med en kollega i forrige uke. Her fikk hotellet sjansen å vise seg frem i strålende høstvær! I tillegg hadde Hemsedal Aktiv en flott presentasjon om hva man kan gjøre i Hemsedal og omegn – og her finnes det mye gøyalt å finne på!
Her er noe aktivitetstips – utover ski, selvsagt:
Snøscooter på bane
Trugetur
Aking
Hundekjøring
Isklatring
Snorkling i Hemsila-elven
Mountain cart
Zipline over/gjennom(!) Rjukandefoss
Via Ferrata-klatring
Hotellet i seg selv er nydelig. Varme farger med et innbydende interiør og store fellesarealer som likevel føles intime. Flere spill (biljard, bordtennis og shuffleboard) i tillegg til brettspill (ikke i korona-tider) er tilgjengelige for hotellets gjester, noe som gjør at folk oppholder seg i fellesarealene og skaper liv og atmosfære. Imøtekommende og serviceminded personale i resepsjon, restaurant og Pool Club.
Pool Club, ja. Dette var stas! Som en oase – med flotte og store senger å slappe av på, peis, varmt basseng både inne og ute – og en bar med både gode drikkevarer, snacks og småretter. Herlig og avslappende! Her får man garantert hvilepuls.
Eneste «store» ting jeg vil sette fingeren på er gjesterommene. Disse er små. De har enorme senger, men liten plass til annet. Ingen pult og ikke plass til koffert. De har prøvd å løse dette med å ha store skuffer under sengen – men disse var stappet fulle av ekstra puter og dyne…
Jeg valgte å bli igjen resten av helgen, og min kjære byråkrat kjørte i sneglefart fra Oslo på fredag ettermiddag (sykt mye kø…) for å joine meg. En helg til fjells sammen i nydelig høstvær ville gjøre oss godt!
Midt i korona-pandemien utløper selvsagt passet mitt.Krise!
Men et pass må jeg ha – dette er jo min eneste identifikasjon. Det trengs for reiser utenlands, og normalt drar jeg stadig vekk utenlands i jobben min. Jeg trenger et gyldig pass for å kunne bevise at jeg er svensk statsborger. Og ikke minst trenger jeg dette for søknaden om å bli norsk statsborger. Men dette viruset som har rammet verden gjør jo at det er vanskelig å komme seg over til søta bror for å søke nytt pass, uten å risikere både smitte og karantene etterpå. Et bittelite dilemma her, altså. 🧐
Så åpnet grensene i sommer, og flere svenske regioner ble «grønne». Bare for å bli røde igjen en knapp uke senere. Man rakk ikke å snu seg rundt engang. 🤬 Men heldigvis så åpnet de opp for karantene-fritak for jobbreiser, så sjefen min mente jeg bare måtte dra – slik at jeg er klar til å kunne reise når korona-pandemien er over og vi igjen har arrangementer i utlandet.
I Sverige er man omringet av stjerner…
Men i Norge er man selv en stjerne (siden man blir filmet…heheheee)
Så i slutten av august var det bare å bite i det sure eplet. Da hadde jeg 2 uker igjen til passet gikk ut, og jeg måtte bare ordne opp i dette. Ikke mere venting på at min hjemregion skulle åpne opp slik at jeg kunne besøke familien, men det ble en rask jobbtur over grensa til Strömstad i stedet.
I forkant ordnet jeg med alle nødvendige dokumenter:
Personbevis fra svenske skattemyndigheter
Registrerte opplysninger i det norske Folkeregisteret
«Underlag för utredning av svenskt medborgarskap».
Jeg oppholdt meg omtrent 45 minutter totalt i Strömstad. Dette må være den kjappeste Sverige-turen jeg noensinne har vært på… Mesteparten av tiden satt jeg i bilen, siden jeg var ute i litt for god tid til møtet mitt hos politiet. Litt ivrig, kan du si!
Er fortsatt svensk, ja. 100%.
Foran politihuset i Strömstad.
Venter på min tur…
I dag har nå endelig dagen kommet! Mitt nye pass har kommet til Sveriges Ambassade i Oslo! Jeg har nå hentet det ut – og jeg kan igjen gledelig bevise hvem jeg er! 🤗🥳
Svenske ambassdørboligen…
… og selve ambassaden, til høyre.
Gammelt og nytt pass!
Les gjerne mitt tidligere innlegg om det å være «svorsk»…
Third time is a charm! Endelig fikk også vi tak i skogens gull.
Men – jeg vil nok fortsatt si at skogen ikke akkurat bugner av sopp. Vi fikk skrapt sammen nok sopp – for det meste kantarell og traktkantarell – til en liten kurv, men det var det hele. Og vi måtte ta turen til Vestfold for å få det til…
Det å ta turen til Vestfold er jo ikke så dumt, da. Spesielt ikke når vi fikk med oss byråkratens nevø og niese på turen. Deres aller første sopptur! Da var vi jo heldige som faktisk fant sopp, og så pass mye sopp at turen i seg holdt seg interessant nok for dem, helt fra start til slutt.
Vel «hjemme» igjen (hos svigers, vel å merke), laget byråkraten raskt en nydelig soppstuing slik at kidza skulle få smake på det de selv hadde vært med på å plukke. Selvsagt var de også med og hjalp onkel byråkraten med å lage soppstuingen. Det syntes de var stas! Og ikke minst godt! Føler at vi nesten gjort en god gjerning her, ved å lære to små barn å like sopp… Stolt onkel og tante!
Jeg bor i en nydelig by. Angrer ikke et sekund at jeg flyttet til Norges hovedstad – for snart 22 år siden!
Selv om jeg har bodd i Oslo lenge, føler jeg at det alltid er noe nytt å oppdage. Og byen har jo forandret seg enormt siden jeg flyttet hit for mer enn to tiår siden! Men jeg har også noen favorittsteder som jeg gjerne kommer tilbake til igjen og igjen.
I dag besto arbeidsdagen min kun av et kundemøte, så jeg bestemte meg for å rusle litt rundt litt i sentrum etterpå. For en herlig høstdag! Strålende sol, deilig temperatur, og den der friske luften som kommer om høsten. Jeg elsker det!
Rådhusplassen med Rådhuset i bakgrunn og Prinsesse Märtha Louises plass.
Min rusletur startet ved Rådhuset og gikk via Kaffebrenneriet ved Rådhusplassen (det er jo tross alt Den Store Kaffedagen i dag, så da måtte jeg jo få meg en god kaffe!) til Festningen. Akershus Festning er et av mine favorittsteder i byen – stolte gamle bygninger, koselige små brosteinsgater og vakker utsikt. Masse insta-vennlige steder… Akershus Festning og Slott har også en unik, interessant og til dels mørk historie, som også gjør stedet så spesielt.
Bilde 1: Måker i Spikersuppa. Bilde 2: Henrik Wergeland med Nationaltheatret i bakgrunn. Bilde 3: Karl Johans gate med slottet i bakgrunn. Bilde 4: Kontraskjæret. Bilde 5: Akershus Festning. Bilde 6: Akershus Festning. Bilde 7: Afternoon Tea på A.C. Perch’s Thehandel. Bilde 8: Byråkratfruen nyter teen sin.
Turen gikk videre via Karl Johan og mot slottet og tilbake via Nasjonalteateret og Spikersuppa til Kvadraturen. Her avsluttet jeg min Oslo-dag med en nydelig Afternoon-Tea-lunsj på A.C. Perch’s Thehandel, sammen med byråkraten (som klarte å slite seg fra jobben i hele 40 minutter! Hva han ikke gjør for sin Byråkratfrue… «Spise må man jo», sa byråkraten).
Kort sagt: en herlig Oslo-dag!
Litt mye vind i håret…
Mobilen speiler seg i brillene…
Greit nok!
Selfie-time. Ikke alltid man får det til på første forsøk!
Jeg er fortsatt delvis permittert, men jeg har lært å utnytte min ekstra fritid til maks.
Jeg jobber nå 60% dvs. tre fulle dager i uken. I dag var en av mine «fridager» (les: jobbsøkerdager).
Dagen i dag har gått til å:
Støvsuge
Vaske tøy
Handle mat
Handle div. hygienprodukter
Hente pakke på posten
Kjøp og drikke god kaffe
Jogge 10 km
Blogge
Luselese finn.no og Nav for relevante ledige jobber å søke på
Flere av disse tingene har jeg gjennomført samtidig. Hvordan er det mulig, kanskje du tenker?
Multitasking! ✌️
«Det er ikke mulig», sier byråkraten.
Torshovdalen
Sagene
Workout med kart på Strava
Men her beviser jeg det motsatte:
Først satte jeg i gang vaskemaskinen med tøy.
Så ble joggeturen til en ærrendetur der jeg jogget til Majorstuen og kjøpte de ting jeg trengte der.
Jeg jogget så nesten hele veien tilbake hjem (tok sparkesykkel de siste tre kilometerne…), der jeg handlet mat og hentet pakke på samme sted (jeg digger post-i-butikk!).
Samtidig gjorde vår støvsugerrobot Wall-E støvsugerjobben hjemme.
Jeg kjøpte en nydelig kaffe på Kaffebrenneriet, som jeg nøt hjemme samtidig som vasken gikk i tørketrommelen, og jeg skrev dette innlegget.
Hvem sa at det ikke er mulig å multitaske? 🤪
Pose med dagligvarer, pakke fra posten og varm kaffe – og to hender…? 🧐
Denne gangen kjørte vi i en annen retning fra Oslo, for å prøve lykken i en annen skog. «Vi leter etter en blandingsskog som gjerne er mer en 30 år gammel» sa byråkraten. 🌲🍂
(Hvilken treskalle skal vi spørre hvor gammel skogen er da, tenkte jeg. 🧐🤣)
Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Vi fant mye skog, men ikke «bra nok» skog. Eller så kom vi for sent – noen hadde rukket dit før oss.
Byråkratfrue.no 